Skulle ikke sorgen ha bo i mitt hjerte, og skulle ikke ansiktet mitt ligne på en som kommer langt borte fra? Skulle ikke mine trekk være brent av frost og solskinn, og skulle jeg ikke vandre i villmarken kledd i en løvefell? […] min venn Enkidu, som jeg elsket så høyt, han som gikk med meg i hver en fare, de dødeliges lodd innhentet ham. Seks dager og syv netter gråt jeg over ham. Jeg overga ikke hans legeme til begravelse, før en mark falt ut av hans nesebor. Så ble jeg redd for at også jeg skulle dø.