Den kjipe følelsen svever rundt i hukommelsen lik løvetannens lette, fine hår. Det skal ikke mye til, bare å blåse og tankene flyr, navn forsvinner og ting forsvinner. Den kjipe følelsen heter Glemsomhet og får mye som tidligere var en enkel bagatell eller et irriterende, lite rusk i øyet, til å spre seg. Glemsomheten er umulig å bli kvitt. Det lille rusket blir værende, klør, blir til kjente og ukjente, små og store, nevnelige og unevnelige snublesteiner. De finnes overalt og blir stadig flere, det virker i alle fall sånn. Og jeg snubler rett som det er.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
