Den våren bodde jeg noen uker på et herberge i San Francisco som het Green Turtoise, hvis jeg husker riktig, et slags vandrerhjem for overvintrede hippier og deres yngre etterapere med en stor gymsal nede i første etasje som fungerte som oppholdsrom, der jeg en dag kom i kontakt med en underlig fyr med oransje hår som hadde kjørt bil hele veien fra Florida, fordi han skulle se to konserter av The Dead, altså restene Grateful Dead, det legendariske 60-tallsbandet som hadde skifta navn etter at frontfiguren Jerry Garcia døde. Dette bandet er ved siden av sine eviglange gitarsoloer også kjent for å ha en spesielt (noen vil kanskje si sykelig) dedikert følgerskare, som ofte omtales som «deadheads», og som til sine rekker altså kunne regne også min nye venn fra Florida, en mann med denne helt særegne blandingen av jordnærhet og vidløftighet som gjerne kjennetegner