Jeg har alltid drømt om å bo alene. Da jeg var 16 år, begynte jeg å forberede meg. Jeg kjøpte meg en fin tekopp, med store planer om at den skulle bli koppen. Yndlingskoppen. Jeg kjøpte en liten espressokanne. En sånn som lager én kopp kaffe. Og sånn fortsatte jeg. Jeg ble 18, jeg kom inn på universitetet, og jeg innså at alenedrømmen måtte vente. Jeg flytta inn i kollektiv. Mens jeg bodde der, fikk jeg meg kjæreste. Det var ikke planen, men likevel fant jeg meg selv plutselig i en tomannsbolig uten noen form for plan om å noensinne flytte for meg selv.