Akkurat nå

Mandag morgen. Jeg hopper over frokosten. Og radioen. To dager på rad har kombinasjonen frokostblanding og radiolytting endt i store bokstaver. Sarkasme og selvbekjennelse. Det må være noe i blåbærsyltetøyet. I stedet sitter jeg ved lesesalspulten min på universitetet. Heldigvis har jeg pult ved den enden av rekka som snur mot vinduet. Siden universitetet ikke har råd å isolere ordentlig, trekker det om vinteren. Man bruker skjerf. Man legger føttene på ovnen. Man nyter godt av den store fordelen det er å kunne se ut av vinduet. Lesesalen ligger i tredje etasje, og jeg ser ut på rekken av trær som skjermer bygningen fra trikkelinja. Ennå ligger snøen pakket rundt foten av trestammene, trekronene er nakne mot den vintergrå himmelen. Selvsagt er utsikten vakrere om våren når løvet danner en grønn vegg mellom meg og trikken. Men også nå er det godt å ha noe å hvile øynene på når de er røde og kantete av å suge til seg bokstaver fra boksidene.