Jeg kan like gjerne innrømme det med en gang: Jeg har ikke filla peiling på reality. Med noen få unntak er det en sjanger jeg stort sett har holdt meg unna. Nå tror du kanskje at dette skal være en spalte som hoverer over hvor teit reality-tv er, men nei. Vel er man kultursnobb, men så lenge jeg slipper, må nå folk få lov til å se på kleine hookups på strender i Syden så mye de vil. Nei, det jeg tenkte å rette oppmerksomheten mot er hvordan realitysjangeren kan speile kulturelle forskjeller. (NB! Det bør reint presseetisk bemerkes at 99 prosent av innholdet i denne spalten stammer fra andrehåndskilder, ikke egne undersøkelser. Sjangeren får det journalistiske arbeidet den fortjener, si.) I (særlig) amerikanske realityshow, enten det dreier seg om musikkonkurranser, puling på stranda eller matlaging. er det skarpt fokus på drama. Gjerne så mye som mulig. Er det ikke drama, kan det fort skapes, gjerne med bruk av ekstra dramatisk musikk. Indre splid i deltakergruppa dyrkes fram. Så er ikke tilfelle på andre sida av kloden.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
