Bysantinske historieskrivere beskriver den tyrkiske erobringen av Konstantinopel som «et mørke som senket seg over jorda». Da «byenes dronning» og «det nye Jerusalem» falt i 1453, betydde det at grunntanken i det bysantinske verdensbildet ble utfordret. Den innebar at Konstantinopels undergang (som denne erobringen ble ansett som) var identisk med verdens undergang – det hadde vært utenkelig at verden skulle gå videre når ikke Konstantinopel og Hagia Sofia var i kristne hender.