Jeg satt med beina rett ut bakpå den lille skutern og klamra meg fast til Georgio – eller Jojo, litt vanskelig å vite – som suste bort en trang indisk gate. Så stoppa han og ville bytte plass. Jeg plasserte henda på styret og dro litt prøvende i det uten å vite hvor mye som måtte til, sånn at vi rykka framover. Georgio eller Jojo kom med et utbrudd som sikkert ikke var hyggelig, før vi vingla bortover veien som en drita Solan nedover Flåklypa-fjellet.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
