Det var jeg som tok alt dasspapiret

Jeg har aldri følt meg mer normal. Hele livet mitt er en unntakstilstand. Konstant frykt for det verste, for å gå ut døra, frykt for å dævve. Mennesker som har vært i krisesituasjoner og barn som er oppvokst med upålitelige foreldre har en tendens til å ikke stole på folk, og har ofte null tillit til staten. Krisetider matcher deres perspektiv, og fører til følelsen av å endelig bli «normal». Som om all angst og smerte som har svertet ens eksistens så langt var verdt det, for man var forberedt. Den uroen som inntreffer så fort man åpner øynene er det nå mange som erfarer. For meg var dette en vanlig start på dagen. Forskjellen ligger nå i at frykten denne gang er reell. Jeg ække gærn, og i det finner jeg en slags ro.