Denne ubegripeligheten av et ord slo oss midt i fleisen i det landsens buss-skuret der vi ventet på melkeruta som skulle frakte oss til bygdas landhandel for å gjøre kål på lommepengene. Oppslaget gjaldt en orientering fra kommunestyret, der det ble informert om en viss oreigning. På det tidspunkt – rett etter annen verdenskrig – var dette ordet fullstendig gresk for unger fra urbane strøk på skoleferie i provinsen. Antagelig for mange i våre dager også. Det underlige ordet forsvant fort inn i glemselens mørke. Inntil skoleverket mange år senere gjorde oss i stand til – helt på egen hånd – å tolke budskapet; altså tvungen ekspropriasjon med dertil hørende godtgjørelse for tapet av grunn og eiendom. Der og da gikk det opp for oss at nynorsken kunne ha en nytteverdi. Oreigning ble en artig rekvisitt å ha med seg videre.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
