Man må holde fast på de store kunstopplevelsene når de kommer til en. Det fortelles om strigråt foran Velazquez og rom som begynner å spinne i møte med Rodin, og for det knippet emosjonelle mennesker som har så tydelige tells, som det heter i poker, vet man når opplevelsen har vært nettopp stor. Men så er det også oss stakkarer, som ikke får jevnlig illebefinnende i museet, ja som aldri har besvimt foran et stykke kunst i hele sitt liv. Klart man skammer seg!