Jeg våkner tidlig. Solen har så vidt krøpet opp fra horisonten, sprer seg mytisk ut i soverommet og stråler lydløst forbi vindussprossene. På skapdøren har møtet mellom solen og materien allerede dannet et skyggespill. Et mellomrommets drama for travle sjeler. Utenfor hører jeg fuglene synge… fortsatt. Kanskje unormalt livlig med tanke på årstiden, men fuglesangen gir meg glede likefullt. Jeg aner i meg selv et sted at jeg ikke tar det for gitt lenger, at fuglene gidder å synge.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
