Å ikke ville passe inn eller lyde sin tids sosiale og kulturelle koder, er et naturlig instinkt hos Dag Solstad. Han har i flere sammenhenger hevdet at han hater sin samtid. Det trenger på ingen måte å være destruktivt. Å vende ryggen til virkeligheten rundt seg, handler ikke kun om at man ikke liker smarttelefoner, sosiale medier, influensere eller høyrepopulisme, det kan også eksponere blindpunkter i samtidens selvforståelse om man gjør seg til talsperson for noe annet. En slik samtidsvegring kan også si noe om litteraturens og kunstens plass. Kan et slikt «nei» til de forventninger og roller som styrer oss i 2019 rett og slett sette oss på spor av verdien av Solstads romaner som samtidsdokumenter?
Dag Solstads romanpersoner er tilsynelatende ikke politiske aktører. Likevel gir de oss et radikalt mulighetsrom, skriver Kjetil Røed.
Muligheten av et nei
