Så sitter man der. Uforberedt og uten lommetørkle. Tårene kommer, ikke viljestyrt, kraftigere enn ventet, nesten som en uvøren vårbekk, eller mer i det stille, men kanskje desto mer uventet, som ved synet av en mann fire rader foran deg som folder tommelen pent innunder de andre fingrene og legger haka ettertenksomt mot den vennlig-knyttede neven, hva tenker han på?
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
