Plyndring var en integrert del av krigføringen i middelalderens Europa. Så naturlig var det at hærer «levde av landet» at man knapt nok reflekterte over det. I Vesten er det ikke før etter Trettiårskrigen (1618–48) at krigen ble et mer avgrenset fenomen med slag utkjempet mellom profesjonelle hærer, og der sivilbefolkningen ikke lenger ble systematisk utplyndret.
Norge var langt fra et fredelig samfunn i middelalderen, og vikingene eksporterte vold til utlandet. Men hjemme var det lite plyndring.