I dag har jeg lyst til å flagge for en helt spesiell flokk med ungdommer. Det er titusenvis av dem, og du finner dem over hele landet. Det er ungdommer som burde få Erna til å danse, ordførere til å juble og pessimisten til å finne et halmstrå av håp å klamre seg til. Når det verken danses, jubles eller klamres i særlig grad, skyldes det at ungdommene jobber utenfor medias radar. Da er det lett å miste av syne hvor nødvendige de er. Jeg vet mye om dem. Det er fordi jeg er mor til Kalle, som i disse dager fyller 30 år. Men før vi feirer ham, skal vi feire alle de unge hjelperne han har hatt rundt seg – pluss hele den store ungdomsflokken rundt om i Norge som jobber for mennesker med en funksjonsnedsettelse. De skal ha takk og ære for sin innsats som støttekontakter, ledere i idrettslag, klubber, foreninger, leire, avlastere eller personlige assistenter. 32.326 personer hadde for eksempel støttekontakt i fjor. Det er dette som er så fint: Støttekontakten som hver uke ringer på døren og spør etter Kalle. Sammen drar de ut på livet. Uten mor. De svømmer, går på kino, konsert, bowling, trening. De spiller gitar, tuller og tøyser. Motivasjon og heiarop fyrer opp Kalle når han midtveis på 400-meteren helst vil ta seg en deilig pause. Det trengs også litt hjelp i dusjen, på WC, med glidelås og penger.