Jeg beklager på forhånd, men vi driver altså fortsatt med oppussing, og da blir også spaltene farget av det – i tidsriktige gråfarger. For sant å si har det åpnet seg en ny verden der ute, som kan by på opplevelser langt nærmere det vanlige enn jeg er komfortabel med. Det begynner på vei dit. For å komme til stedene som selger kos og hygge til ditt lune rede, må man bane seg vei gjennom et dystopisk landskap av asfalt og betong. Skulle du noen gang slite med storkvinnsgalskap og få lyst til å bli jekket ned et par hakk, anbefaler jeg en forfriskende fottur til Alna Senter i Oslo. Etter en siste dagmarsj over et betonghav stor nok til å parkere hele Ja Til Bilen i Oslo i trygg avstand fra nærmeste tre eller MDG-er, ankommer man senteret. Og det er her det virkelig begynner. Med en gang begynner det nemlig å rykke i kjøpefoten. Misforstå meg rett: Ikke fordi det er så mye fint her. Men alt er så fordømt praktisk. La gå at man har reist ens ærend for å kjøpe én, møysommelig framgooglet gjenstand. Nå som man først er her. Hvorfor ikke kjøpe med seg en lampeskjerm? Noen puter? En snasen søppelbøtte? Grått, ja, men lettvint. Trengte man ikke et speil? Og jeg tror jeg plutselig forstår hvorfor mange norske hjem ser klin like ut: Ikke fordi alle synes disse tingene er finest i verden, men fordi man har blitt fanget i denne anti-hinderløypa, denne smoothe shoppingsklia der alt sier, i en myk og rolig stemme, at det kan gjøre livet ditt lettere. Det er først når jeg står og tafser på en stol som heter Konform, at jeg brått kommer til hektene, eller rettere sagt, blir overfalt av min indre, antikapitalistiske 15-åring. Som rett nok er ufordragelig, men som i hvert fall husker at det går an å klare seg uten suppeboller fra Skeidar.