I 1913 ga tre av de svenske Socialdemokraternas radikale skikkelser, Zeth Höglund, Hannes Sköld og Fredrik Ström, ut den antimilitaristiske pamfletten «Det befästa fattighuset». Forfatterne hadde høstet viktige erfaringer fra ungdomsforbundets vellykkede agitasjon mot den svenske regjeringens sabelrasling mot Norge før unionsoppløsningen i 1905. Boka inneholder levende beskrivelser av nød og undertrykkelse. Militær opprustning under disse forholdene ville utarme arbeiderklassen ytterligere og styrke voldsapparatet som de herskende brukte i sin klassedominans.

Etter første verdenskrigs grusomheter krympet forsvarsutgiftene i forhold til økonomiens størrelse, ikke bare i Sverige, som holdt seg utenfor krigen, blant annet takket være press fra den voksende arbeiderbevegelsen. Samtidig begynte demokratiet å få fotfeste i Europa.

Andre verdenskrig ble annerledes sett fra arbeiderbevegelsens perspektiv. Kampen mot fascismen og for demokratiet kunne i de fleste deler av Europa anta en form der det folkelige og det nasjonale hadde smeltet sammen.

Under den kalde krigen så vi en helt annen utvikling i Vest-Europas militærutgifter enn etter første verdenskrig. 1950-, 1960- og 1970-årene var tiår preget av opprustning. Men mange steder var det også en tid med reallønnsforbedringer og en utbygging av sosiale velferdsprogrammer.

I de nordiske landene var arbeiderbevegelsens innflytelse på utbyggingen av velferdsstaten særlig markant. I samme periode ble det gjort store investeringer i forsvaret. Både Nato-landet Norge og det alliansefrie Sverige brukte mer enn dagens Nato-mål om forsvarsutgifter på minst to prosent av BNP.

Da slutten på den kalde krigen førte til lavere forsvarsutgifter i Europa, falt det sammen med nyliberalismens triumf, stagnasjon eller nedbygging av offentlig velferd og økende økonomiske forskjeller.

I dag er et fascistisk og ekspansjonistisk Russland i krig i nærområdet vårt. Samtidig har USA blitt en politisk alliert av Putin og en konkret trussel mot frihet og selvbestemmelse også i vår del av verden. En progressiv politikk som forholder seg til disse realitetene, kommer ikke utenom behovet for mer ressurser til det militære forsvaret.

«Det som virkelig trengs, er å forsterke velferden, ikke svekke den»

Men like nødvendig som det er å ha en felles front for en bred styrking av forsvaret, er det å skjerpe kampen om finansieringen.

5. mars oppsummerte Financial Times-spaltist Janan Ganesh den borgerlige elitens linje under overskriften «Europe must trim its welfare state to build a warfare state» – velferdsstaten «må» skjæres ned. Presentasjonen av NRK-debatten 11. mars var som et ekko: «Velferd eller våpen? 600 milliarder skal gå til forsvar. Men hvor skal det kuttes for å få råd til satsingen?»

Dette er et grunnleggende usaklig premiss: Ikke en eneste krone som staten har betalt for kjøp av forsvars­materiell, har blitt frigjort ved å la være å bruke den kronen på velferdstjenester (eller omvendt). Statens finanser fungerer rett og slett ikke som en privat bankkonto.

Og konsekvensene for realøkonomien og for menneskene i samfunnet vil være ulike, avhengig av hvilke prioriteringer man gjør.

Hvis staten ruster opp og samtidig henter ressurser fra velferden, er dette et aktivt valg i retning av et «befestet fattighus». Hvis staten i stedet går med større budsjettunderskudd – i Norges tilfelle vil det dreie seg om litt større finansielle «uttak» fra oljefondet – vil fordelingsprofilen bli delvis annerledes.

Det som virkelig trengs, er å forsterke velferden, ikke svekke den. Det vil også være et forsvar mot sosial splittelse og bitterhet – at flere får mer å forsvare. Da må en del ressurser tas fra privat forbruk, først og fremst fra dem som har mye fra før. Med andre ord høyere skatter.

Fred er bedre enn krig. Militær opprustning innebærer naturligvis realøkonomiske prioriteringer. Fysiske ressurser og arbeidskraft bindes opp i produksjon av ting vi helst ikke vil bruke. Men de propagandistiske proklamasjonene om at det nettopp må være den felles velferden som da strammes inn, er i utgangspunktet grunnløse, både faktisk og hvis man ser på vår nyere historie. I Europa har det nettopp vært velferdsstaten som har fungert som en «krigsstat». Hva som skjer nå, vil bli avgjort av en klasse­kamp der innsatsen er særdeles høy.

Oversatt av Lars Nygaard.