Øk de laveste trygdene
I jula intervjuet Klassekampen 32 år gamle Kristine Slyngstad, som på grunn av kroniske nervesmerter i beina for tida ikke er i jobb. Slyngstad får den aller laveste satsen på arbeidsavklaringspenger, og den er for lav til å leve av. Derfor må hun hver måned oppsøke Nav for å få sosialhjelp i tillegg. Hun er ikke aleine om det: I Norge var det i 2023 44.000 personer med så lav trygd at de fikk sosialhjelp ved siden av. Det er et slit å måtte søke sosialhjelp hver måned. Nav må også bruke timer på saksbehandling. Dessuten er det sånn at mens staten betaler arbeidsavklaringspenger, er det kommunene som betaler sosialhjelp. Lave statlige ytelser til syke og uføre er derfor med på å forverre en kommuneøkonomi som allerede er stram.
«Er du under 25 år, får du 14.063 kroner.»
I Oslo kommune økte utbetalingene til sosialhjelp med nesten 30 prosent fra 2023 til 2024. Det førte til store underskudd i bydelene i hovedstaden. Også i andre kommuner spiser økte utgifter til sosialhjelp seg inn i budsjettene. I Bergen økte sosialhjelpsutgiftene med 56 prosent fra 2022 til 2024. Det dreier seg om enkel matematikk: Når prisene stiger, trenger flere med lav inntekt hjelp til å dekke helt grunnleggende behov. Det spesielle er at for trygdede så skyves det økonomiske ansvaret over på allerede skrale kommunekasser. Konfrontert med situasjonen sier arbeidsminister Tonje Brenna (Ap) at trygdesatsene er økt, og at det viktigste uansett er å få folk ut i arbeid. Det hjelper lite for dem som ikke kan jobbe i perioder av livet.
Statistisk sentralbyrå anslår at nesten en tredel av sosialhjelpsmottakerne går på en trygd som er for lav til å leve av. Minstesatsen for arbeidsavklaringspenger er i dag 21.095 kroner i måneden – før skatt. Er du under 25 år, får du 14.063 kroner. De fleste skjønner at det er vanskelig å leve av en slik inntekt, uansett hvor i landet du bor. Det eneste fornuftige er å øke minstesatsene, slik at det går an å leve av trygda. Det vil gi forutsigbarhet og verdighet til den som er syk og samtidig gi mer økonomiske romslighet for norske kommuner. Sånn det er nå, tynes syke mennesker, samtidig som bydeler og kommuner legger ned fritidsklubber og andre ikke lovpålagte oppgaver.
