Hvilke partier vil ha forrang for norske tariffavtaler og norsk lovgivning i arbeidslivet vårt?
Norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang over EU-regler. Dette har blitt vedtatt enstemmig på de tre siste LO-kongressene i 2013, 2017 og 2021.
Det har vært mange oppoverbakker for Arif. Men han har ingen planer om å gi seg.
Året var 2012 – lenge før spellemannpris, utsolgte konserter i Oslo Spektrum og tårevåte stunder på «Hver gang vi møtes». 25 år gamle Arif Salum, under artistnavnet Phil T. Rich, satt med en følelse av at dette var siste sjanse.
Å lytte til opptak av forelesninger blir stadig mer populært. Filosof Arne Johan Vetlesen er skeptisk til trenden.
– Jeg blir mindre kritisk. Men hvis jeg snubler over et vanskelig tema, spoler jeg tilbake, sier jusstudent Axel Ravn Kleivan.
Han kjører sitt eget løp med studiene, leser pensum digitalt og hører på forelesninger hjemmefra – og skrur ofte opp avspillingshastigheten.
I læringsøyemed er det nok ikke så sunt, medgir Kleivan.
– Det er veldig lett å la tankene fly. Derfor vil jeg tippe at jeg bruker like lang tid på å lytte til forelesningen som å være til stede på den, sier han.
Medievitere og kulturvitere Klassekampen har snakket med, mener vi lever i en høyhastighetstid, der alt beveger seg raskere. Har trenden også innhentet studentene?
Vi har beveget oss fra hjemmekontoret til Kleivan og inn i hovedbiblioteket på Universitetet i Oslo. Her nyter Tina Lægraid og vennen Kristian sine siste dager som studenter.
De har levert helt ferske masteroppgaver i henholdsvis samfunnsgeografi og Kina-studier. Planen videre er å reise til Sør-Afrika før jobbsøking.
– Personlig er jeg ikke tilhenger av den måten å «konsumere pensum» på, sier Lægraid.
Hun mener det er langt lettere å fokusere på en fysisk foreleser enn en rask podkast eller video.
Kristian, som ikke vil oppgi etternavnet sitt til avisa, har derimot slukt forelesninger i halvannen gangs hastighet:
– Det skjer når jeg er lei, da er det lett å forkorte hele forelesningen med ti eller tjue minutter.
– Klarer du å få med deg alt, da?
– Nei, det må jeg si at jeg ikke gjør. Men så er det ikke alt som sies på en forelesning som er relevant, heller. Hvis ting blir vanskelig, hender det at jeg sakker farten. Men ofte sies det mye som er så langt utenfor pensum at det sannsynligvis ikke har så mye å si om man ikke kan gjengi det ordrett.
Men om han sparer tid, er han usikker på:
– Jeg tror litt tid er spart. Men uansett om jeg er i eller hører på forelesning i etterkant, må jeg fordøye det når jeg kommer hjem igjen, sier han.
Øystein Gilje er professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo. Han har digitalisering og læring som et av sine interessefelt.
Selv om Gilje ikke har forsket spesifikt på læring i høy hastighet, kjenner han godt til fenomenet med å lytte til opptak av undervisning i høyere hastighet.
– Jeg jobber blant annet med å lage faglige opplegg for lærerstudenter og kjenner til at de hører på opptak av videoer eller forelesninger i 1,5 gangers hastighet, sier Gilje.
Han er lite skeptisk til at studenter benytter seg av slike hjelpemidler for å repetere eller for å få raskt oversikt over et tema. Samtidig er det et par sider ved fenomenet han mener det kan være verdt å reflektere over.
Gilje viser til begrepet kognitiv belastning, som betegner hvor mye aktivitet korttidshukommelsen kan håndtere innenfor et visst tidspunkt.
– Det ene handler om hastighet og er ganske åpenbart: Når blir stemmen så rask at man ikke klarer å henge med? Det andre handler om i hvilken grad selve kunnskapen som kommer fram i podkasten, blir presentert på en sånn måte at det går an å skru opp hastigheten. Det henger selvfølgelig sammen med hvordan man er som lytter. Hvis du hører en forelesning der du allerede er godt kjent med stoffet, kan du kjede deg i vanlig hastighet, sier Gilje.
På vei ut døra av bygget til samfunnsvitenskapelig fakultet på Blindern møter Klassekampen masterstudent i statsvitenskap Toramari Faremo.
– Jeg er en av dem, svarer hun på spørsmålet om hun lytter til forelesninger hjemmefra.
Faremo har en travel studenthverdag og tar mange fag parallelt. Om man ikke har en «tidsvender» som Hermine Grang i Harry Potter, er det helt nødvendig å ha muligheten til å se på forelesningsopptak.
Faremo mener det også kan virke skjerpende å skru opp hastigheten på opptakene.
– Det er enklere å få med seg ting når man skrur opp hastigheten. Da blir man ikke forstyrret av alle «eeh-hh». Man blir rett og slett skjerpa når det går raskere, sier hun.
Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, har undervist på universitetsnivå siden 1990. De siste 5–10 årene har han merket seg en endring i studentenes studievaner og konsentrasjonsevner.
Dette tror han henger sammen med at 20-åringene som starter på universitetet i dag, tilhører den første generasjonen som har vokst opp med smarttelefoner.
– Det er helt nytt for meg at jeg som universitetslærer må kjempe for å få oppmerksomheten og få i gang undervisningen, sier Vetlesen, som underviser i ex.phil. og filosofiemner på høyere nivå.
Han skulle følgelig ønske seg en tydeligere regulering av smarttelefonbruk i undervisningen, slik man blant annet har innført i Frankrike. Det spørs bare om det er for seint.
– Spørsmålet er om studentene er i stand til å mobilisere den konsentrasjonsevnen som skal til: Dels for å følge med på hva foreleseren sier over et strekk på 45 minutter, og dels for å lese vanskelige tekster sammenhengende over tid, sier Vetlesen.
«Det er enklere å få med seg ting når man skrur opp hastigheten.»
— Toramari Faremo, student i statsvitenskap
Han er skeptisk til at studenter lytter til opptak av forelesninger i høyere hastighet.
– Jeg har få erfaringer med dette. Men når man underviser i Adorno, Heidegger og Hegel, blir det like absurd som å spille Beethovens niende symfoni raskere, sier Vetlesen.
Det samme gjelder kunstig intelligens-programmer som ChatGPT og andre redskaper som kan hjelpe studentene å lære i et raskere tempo.
– Det blir en form for minste motstands vei, der man bruker teknologien som hjelp til å overkomme det som er vanskelig. Da slipper man å gjøre jobben selv, sier Vetlesen.
Vetlesen mener det er en feil strategi å tilpasse seg studentenes endrede forventninger til studiene.
– Det vil bare forsterke og sementere problemet. Å gi avkall på undervisning eller tekster som er vanskelige, vil bare være å gjøre studentene en bjørnetjeneste, sier Vetlesen.
Han frykter en utvikling der det etter hvert kun er et fåtall som er i stand til å lese og formidle innholdet i vanskelige tekster. Debatten mener han må knyttes opp mot den som handler om populisme og polarisering.
– Husk hva Trump sa i 2016: «I don’t want people to be educated». Dagens studenter er morgendagens lærere og forfattere. Hvis det blir stadig færre som kan være på høyde med kompleksiteten i samfunnsutviklingen, kan det forsterke en polarisering og anti-intellektualisme som allerede er veldig utbredt, sier Vetlesen.
Øystein Gilje er på sin side positiv til hjelpemidler som kan sammenfatte informasjon raskt og konsist. Han trekker blant annet fram appen «Blinkist», som henter ut innholdet fra populærvitenskapelige bøker og presenterer det i form av et sammendrag for leseren.
– Akkurat nå hører jeg på en bok som heter «The internett is not what yout think it is». Det appen har gjort, er at den har tatt ut seks hovedideer som den presenterer for meg på 22 minutter, sier Gilje.
– Hvis jeg skulle sette meg i sofaen og lest hele boka, ville det tatt meg kanskje tre–fire timer. Men nå kan jeg få presentert innholdet mye raskere.
«Husk hva Trump sa i 2016: «I don’t want people to be educated.»
— Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi
Gilje tror redskaper som tilbyr en rask introduksjon til et tema eller en forskningsartikkel, kan ha en positiv effekt for mange studenter.
– Jeg merker at det i dag er en større aversjon blant studentene mot å gå løs på lange vitenskapelige tekster. Dersom du har et verktøy som kan gi en muntlig introduksjon på to minutter, blir kanskje den lange teksten enklere å forstå og mer interessant for studenten.
Tilbake i Axel Ravn Kleivans studiebule forteller jusstudenten at det har pågått en debatt ved juridisk fakultet om bruken av de hendige oppsummeringene av emner «på 1-2-3».
Ikke bare er de svært populære – mange studenter med gode karakterer sverger til dem.
– Da har man en bok på 200 sider som i realiteten kan erstatte en bok på 1000 sider. Mange studenter mener at det burde skrives flere slike populære, kortfattede framstillinger. Det oppleves for mange som en kortere vei til målet, sier han.
– Men de bøkene gir deg bare akkurat det du kan svare på til eksamen. Faren er at man hopper over den viktigste dannelsen – evnen til å lese tekst, reflektere selvstendig. Men slike spørsmål får man uansett ikke på eksamen, da skal man gjerne svare på automatikk noe man har pugget.