Meningsmålingene er litt sånn på det jevne for Miljøpartiet De Grønne for tida. På et gjennomsnitt av målinger de siste fem ukene får partiet 3,8 prosent, rett under sperregrensa. For øyeblikket er det bare Oslos Lan Marie Berg som er inne på sikker plass på Stortinget. På en Akershus-måling i februar var partileder Une Bastholm ute. Sammenliknet med stortingsvalget for fire år siden, da partiet fikk 3,2 prosent, ser det ikke så aller verst ut. Det er bare det at De grønnes ambisjoner har blitt så enormt mye større i løpet av de fire årene som har gått. Ved kommunevalget for to år siden fikk partiet 6,8 prosent. En viktig årsak til det gode resultatet var braksuksessen i hovedstaden, der MDG fikk 15,3 prosent. Av partiets totale stemmetall på landsbasis utgjorde Oslo-velgerne 30 prosent.

Nå butter det for MDG i hovedstaden. En måling i Aftenposten i går viste at partiet har mistet én av to velgere siden kommunevalget. Etter Aps katastrofevalg i 2019 var det MDGs suksess som sikret fortsatt rødgrønn byrådsmakt. En viktig grunn til at partiet gjorde det så bra, var bompengeopprøret, som skapte en enorm polarisering mellom ulike velgergrupper. Nå er bompengestriden tilbakelagt, og MDGs stjernestatus i hovedstaden har falmet. Det er tydelige tegn på styringsslitasje. Velgere som ellers har omfavnet partiet, er ikke like fornøyd hver gang parkerings­plasser eller trikketraseer i nabolaget forsvinner. Koronakrisa har også ført klima og miljø nedover på velgernes prioriteringsliste. Skal MDG komme på offensiven, er partiet helt avhengig av at klima blir viktigere for velgerne. Men heller ikke det er tilstrekkelig, ettersom konkurransen om klimavelgerne er hardere enn før. Derfor trenger MDG konfliktsaker som kan skape temperatur. Kjøttkrigen på landsmøtet er derfor perfekt. Når norske bønder og småbrukere hytter med høygaflene mot stadig mer radikale kjøttkrav, gnir parti­strategene seg i hendene.

Samtidig har De Grønne et behov for å framstå som saklige og seriøse. Balansegangen mellom radikale, og kanskje litt urealistiske krav, og det mer pragmatiske, går som en rød tråd gjennom de mange forslagene som er levert inn til programmet. Det er ikke den ting det ikke er dissens på. Grønn Ungdom og Oslo MDG er blant de ivrigste på å foreslå radikale krav. Typisk er Grønn Ungdoms forslag om å avvikle alle flyavganger fra Oslo til Bergen, Trondheim, Stavanger, København og Stockholm innen 2030. Grønn Ungdom elsker korte tidsfrister. Lands­møtets vanskeligste sak blir sannsynligvis elektrifisering av sokkelen. Flertallet i programkomiteen vil ha en storstilt satsing på havvind og å elektrifisere oljefelt, mens både Oslo og Vestland MDG går inn for å stanse elektrifiseringen. Andre stridsspørsmål er militære invasjoner i andre land, der programkomiteen mener det ikke alltid er nødvendig med FN-godkjennelse. Det er også sterk uenighet om EU-medlemskap. Er det én ting som er sikkert, er det at ordstyrerne får noen slitsomme dager. I Høyre er kanskje landsmøtet et ritual, men det er det sannelig ikke i MDG.