Den amerikanske dokumentaren om Broder Daniel, «I’ll Be Gone», er mest opptatt av hvordan outsiderne la sin elsk på frontmann Henrik Berggren.

I flere sekvenser av filmen «I’ll Be Gone» ligger hovedpersonen og prater i en enorm seng. Og da mener jeg ENORM. Stemmen hans er stiv og medisinert, og får meg til å tenke på skuespilleren Philip Seymour Hoffman. Fra senga forteller han om sine depresjoner, om ME og CFS, kronisk utmattelsessyndrom, men at medisiner nå har gitt ham tilbake halve livet. Og for ham er det ganske mye. Dette er tross alt Henrik Berggren, medgrunnlegger og frontmann i Broder Daniel, det svenske indiebandet som i årene rundt årtusenskiftet sørget for at horder av unge svensker og andre skandinaver satte hjertene sine i brann.