Balladen om Broder Daniel: Det to amerikanere lærte av å dokumentere det mest ikoniske indiebandet fra 90-talls-Sverige.

Gode broder

VESTKYST: Henrik Berggren er født i 1974 og vokste opp i Västra Frölunda. FOTO: FRA FILMEN

Den amerikanske dokumentaren om Broder Daniel, «I’ll Be Gone», er mest opptatt av hvordan outsiderne la sin elsk på frontmann Henrik Berggren.

I flere sekvenser av filmen «I’ll Be Gone» ligger hovedpersonen og prater i en enorm seng. Og da mener jeg ENORM. Stemmen hans er stiv og medisinert, og får meg til å tenke på skuespilleren Philip Seymour Hoffman. Fra senga forteller han om sine depresjoner, om ME og CFS, kronisk utmattelsessyndrom, men at medisiner nå har gitt ham tilbake halve livet. Og for ham er det ganske mye. Dette er tross alt Henrik Berggren, medgrunnlegger og frontmann i Broder Daniel, det svenske indiebandet som i årene rundt årtusenskiftet sørget for at horder av unge svensker og andre skandinaver satte hjertene sine i brann.

30 år er gått siden Broder Daniel så dagens lys i Göteborg og ga vokalisten Henrik Berggren mytestatus. Et band hvor fortellingene om rusmisbruk, galskap, selvmord og angst alltid har vært en sentral del av den store historien og ettermælet. De ga ut fire album mellom 1995 og 2003. Broder Daniel hadde monsterhits som «Shoreline», «No Time for Us» og «Underground», Håkan Hellström var bandmedlem i to perioder og de sto bak flere av sporene på soundtracket av periodens kanskje mest innflytelsesrike spillefilm, Lukas Moodysons «Fucking Åmål» (1998).

På Way Out West-festivalen i 2008 gjorde Broder Daniel sin avskjedskonsert, tilegnet gitaristen Anders Göthberg som tidligere det året hadde begått selvmord. I løpet av disse årene hadde Broder Daniel gått fra å være et smalt fenomen til å bli et av Sveriges største band. Hatet og elsket. Med musikk som i etterkant har påvirket generasjoner av svenske band. Nå prøver en ny dokumentar å fange essensen av bandet.

«Broder Daniel-inspirerte»

Historien om filmen starter i 2014 da amerikanske Amelia Trask og Sasha Hecht ganske tilfeldig oppdager Broder Daniel. For det var egentlig et annet band som satte dem på sporet av de sagnomsuste og ikoniske indierockernes univers. På en kafé hørte Trask et annet og nyere Göteborg-band, nemlig Makthaverskan. Dette likte hun så godt at betjeningen måte fortelle henne hvem de hadde på høyttalerne akkurat da, og deretter tok Trask kontakt med svenskenes plateselskap. Det viste seg at Makthaverskan akkurat da var i ferd med å slippe plate i USA og Trask tilbød seg å gjøre PR for dem.

Da hun spurte hvordan Makthaverskan best kunne beskrives, fikk hun et innspill om å si «Broder Daniel-inspirerte». Dette ble hennes vei inn i en fascinasjon for Broder Daniel og deretter en jakt på bandets hengivne fans, kjent som Pandaene. Det er resultatet av denne jakten som nå foreligger i dokumentaren «I’ll Be Gone».

Bransjens jakt på det ekte

Når vi får kontakt med Trasks medfilmskaper Sasha Hecht, forteller hun om hvor overrasket de ble over å oppdage at et for dem ukjent band hadde slik en hengiven fanskare.

TRASK OG HECHT: «Som å se Beatlemania utfolde seg uten å ha hørt om The Beatles», er deres beskrivelse av å bli kjent med Broder Daniels gjennomslagskraft.

– Amelia og jeg jobbet begge to i media og musikkbransjen i Brooklyn den gang, jeg som redaktør og skribent i Noisey/VICE og Complex. Amelia ble først introdusert til Broder Daniel gjennom Rasmus Hansén, eieren av Göteborgs uavhengige plateselskap Luxury. De endte opp å bruke en hel ettermiddag på å se Broder Daniel-videoer på Youtube. Amelia løp over til meg dagen etter, hun viste meg et klipp av Henrik som spilte «No Time for Us» under avskjedskonserten på Way Out West i 2008. Med alle Pandaene som gråter sine øyne ut. Det var som å se Beatlemania utfolde seg uten å ha hørt om The Beatles, sier hun.

Selv om det først var langt på overtid at de to fikk øynene og ørene opp for Broder Daniel, var timingen på et vis likevel perfekt. Trask og Hecht hadde lagt merke til at musikkbransjen de jobbet i sto midt oppi et skifte. «Indie» og «Brooklyn» var blitt buzzwords i den globale mainstreamen. Selskaper, annonsører og store labels var godt i gang med å kopiere og kommersialisere det som en gang hadde vært reelt uavhengige kunstneriske uttrykk, med «autentisitet» og «DIY-etos» som bærebjelker.

– I dette nye klimaet ble det stadig vanskeligere for den virkelig uavhengige kunsten å bli sett og hørt. Men heller enn å la omgivelsene slå oss i bakken og gjøre oss apatiske, bestemte vi oss for å gjøre dette til et stort, viktig prosjekt. Noe som virkelig ville minne folk på, for å sitere Henrik i filmen, «hva en stemme med ærlig intensjon høres ut som, hvilken kraft det kan være i noe sånt, og virkningen av det», forteller Hecht.

– Ingen av oss hadde noen gang tenkt på å lage en film før, men da BD-historien falt i våre hender, føltes det bare som det sto i stjernene og vi ble kalt til å gjøre dette.

Tilfeldige filmskapere

Trask og Hecht ble deretter besatt av Broder Daniel, og ikke minst av vokalisten. De ville finne ut hvorfor han hadde så stor påvirkningskraft på så mange. Hvorfor sto hundrevis og strigråt på konsert? Var han et geni eller en tufs? Og som Henrik Berggren selv, som på en måte var en vokalist som ikke kunne synge, ble de to amerikanerne filmskapere uten å kunne noe om film. Hans DIY-ånd hvilte over hele prosjektet.

– Sånn sett er filmen sann mot intensjonen vi hadde i begynnelsen, men prosessen ble helt annerledes enn vi hadde drømt om. Vi startet opp i samarbeid med Pitchfork. Men på slutten av 2015 ble musikknettstedet kjøpt opp av gigantforlaget Condé Nast og plutselig skulle de ikke lenger satse på dokumentarer.

Hecht forteller at hun og Trask aldri hadde noen plan om å være regissør, produsent eller redigerer. De er skribenter og hadde sett for seg å hyre inn erfarne filmskapere for å fylle de andre rollene.

– Men i jakten på finansiering og på de rette folka å jobbe med, dukket det stadig opp nye hindre. Så vi bare kjørte på. Det ble til at vi lærte mens vi holdt på.

Berggren reddet av filmen

Filmen er delt inn i fem hoveddeler. I en av dem er fokus på det nevnte Göteborgbandet Makthaverskan. De representerer den nye generasjonen, et band etablert som en direkte konsekvens av at Broder Daniel la opp. Et annet perspektiv tar utgangspunkt i Broder Daniel-fansen. De snakker med Jenny, som er et slags tidsvitne og har masse bilder fra nittitallet. Også andre fans er intervjua, mens tidligere Broder Daniel-bassist Theodor Jensen også lar seg intervjue.

Om hovedpersonen Henrik Berggren heter det at han er ufokusert, nervøs og fraværende, noe hovedpersonen selv virkelig bekrefter i sine intervjusekvenser. Dette stemmer jo for så vidt godt med hvordan livet hans har fortont seg de siste ti-tolv årene. Etter et tiår ute i mørket, slapp han sin solodebut «Wolf’s Heart» i 2017. At han skulle komme tilbake som soloartist var langt fra opplagt – og kanskje en direkte konsekvens av at hans to nyfrelste amerikanske fans fant ham og viste en så stor interesse for ham?

Da Trask og Hecht begynte å jobbe med filmen for fem år siden visste de ikke hvor han var eller hva slags tilstand han var i. Berggren nøler ikke med å kalle de to sine engler, som omtrent hentet ham opp fra graven med sin interesse. De hadde en drøm om å introdusere ham i USA. Noe som også vekket en slags lidenskap hos hovedpersonen selv. Til svenske Filter har han sagt dette om samarbeidet: «Det var stort å høre om dette prosjektet, som en drøm. Da jeg pratet med de to, merket jeg at de umiddelbart kunne se inn i min sjel. Det var absolutt en mystisk opplevelse. Som om noen fra den andre siden hadde funnet meg i min grav. Sånn opplevde jeg det. Helt sant.»

Kronglete produksjon

«Etter hvert som jeg har tilbrakt tid i det svenske samfunnet, har jeg en følelse av at folk ikke kommuniserer skikkelig sammen.»

Sasha Hecht

En fem år lang kronglete vei mot ferdig resultat kulminerte tidligere i år med premiere på Göteborg Film Festival, og visningen lokket til og med en ellers sky Berggren ut for å gjøre et DJ-sett. Filmen er absolutt severdig og det er imponerende hva filmskaperne har fått til nesten bare med crowdfunding-finansiering. Likevel blir man sittende og undre på hvordan dette kunne blitt med flere fag- og filmfolk involvert. Og om eventuelle løft man ville fått med opptak av flere sentralt plasserte, blant andre Håkan Hellström.

I kulissene har det nemlig vært konflikter om både rettigheter og investeringer, noe som gjorde at Hecht og Trask rett og slett mistet kontroll over innspilt materiale og dermed tilgangen til sin store mesteridé. De slet også med å få klarert musikk for bruk i filmen. For å gjøre en lang historie kort, så var det Berggren selv som på et tidspunkt la en beskyttende hånd over sine engler og betalte en halv million kroner for å få filmmaterialet deres ut igjen. Midlene kom fra overskuddet fra soloplata hans, samtidig som han personlig overtalte plateselskapet til å la filmskaperne bruke musikken hans. Noe av forklaringen til Berggrens engasjement finner man i hans karakteristikk av å bli involvert i filmen: «En ny vår.»

Denne filmen er ikke det første forsøket på å komme til kjernen av Broder Daniel. SVT har tidligere lagd et eget program om Berggren og historien til hitlåten «Shoreline», og Karin Forsmark står bak en grundig radiodokumentar for Sveriges Radio, mens SVT-dokumentaren «Broder Daniel Forever» fra 2009 innebar et nytt blikk på bandet. Tilbyr så denne nye amerikanske dokumentasjonen noe nytt? Ja, den gjør jo det. Tiden har gått og filmen gir de involverte en mulighet til å se ting i etterpåklokskapens lys. Samt perspektiver på hva som kan sies å være arven etter Broder Daniel.

BD/Berggren som ideologi

Så er den jo fascinerende denne fortellingen om det lille store, kortlivede kultbandet, men som fortsatt har fans som uniformerer seg i svart og hvitt. Et fellesskap for dem som føler seg alene, et band som for mange anses som helt livsviktig hjelp. Også musikalsk lever arven videre. Nevnte Theodor Jensen skapte The Plan og spilte også med da Henrik Berggren gikk solo. Håkan er en historie for seg. De svenske bandene Westkust og Agent Blå hadde neppe eksistert uten Broder Daniels inspirasjon. Også her i Norge er svenskene en referanse som stadig dukker opp i omtaler av nye norske band. I det siste er det kanskje Hjerteslag som med sin opprørsromantikk og outsiderestetikk har fått merkelappen «inspirert av Broder Daniel».

I et rent fanperspektiv tror Sasha Hecht at bandet og Berggren setter ord på følelser som mange mennesker opplever, men av en eller annen grunn ikke kan uttrykke. Kanskje noen ganger i frykt for å bli dømt eller fordi de tror de er alene.

– Det jeg hører folk si er at Henriks musikk får dem til å føle seg mindre alene. Og etter hvert som jeg har tilbrakt tid i det svenske samfunnet, har jeg en følelse av at folk ikke kommuniserer skikkelig sammen. Jeg forstår hvor dypt og viktig det er å ha noe som bryter den isolasjonen og som gjør at du føler deg koblet til noe. For meg, personlig, er jeg mest knyttet til ideologien som driver Henrik og hans kunst. Tanken om at du bør gjøre noe. Bare gjør det! Gjør noe helt eget, ikke bry deg om hva andre tenker om det, og legg hele hjertet i det.

Filmen står foreløpig uten norsk distribusjon, men filmskaperne jobber med å få den vist på norske filmfestivaler.

Du kan bla til neste sideBla med piltastene