- I Karl Ove Knausgårds essay «Om sannhet», som Klassekampen trykket for to år siden, skildrer han en telefonoppringing fra faktasjekkavdelingen i New York Times. I en tekst til den amerikanske avisa hadde Knausgård skrevet at barna maste om at han skulle slutte å røyke. Kunne de nå få snakke med ungene, spurte de, for å høre om det var sant? Knausgårds essay var et innlegg mot Aftenpostens ettergåelse av fakta i forrige runde med debatt om virkelighetslitteraturen. Den fikk en ny omdreining denne uka da samme avis avslørte at Tomas Espedals skriver om en reell, og nå henlagt, voldtektsanmeldelse i romanen «Elsken». I Norge har vi ingen tradisjon for nitid faktasjekk av skjønnlitteratur, og det er i det store og hele et gode. Litteraturen bør være fri til å utforske menneske og samfunn, og det er forståelig at forfattere og forlag reagerer når forslag om å innskrenke en slik frihet kommer til uttrykk. Men et stort handlingsrom for litteraturen avhenger av at samfunnet kan stole på forfattere og forlags vurderinger og integritet. Juristene rykker inn i stadig nye områder av vår livsverden, og det er ingen grunn til å tro at litteraturen er hevet over paragrafsfæren.
Ikke juristmat
Leder
