I Karl Ove Knausgårds essay «Om sannhet», som Klassekampen trykket for to år siden, skildrer han en telefonoppringing fra faktasjekkavdelingen i New York Times. I en tekst til den amerikanske avisa hadde Knausgård skrevet at barna maste om at han skulle slutte å røyke. Kunne de nå få snakke med ungene, spurte de, for å høre om det var sant? Knausgårds essay var et innlegg mot Aftenpostens ettergåelse av fakta i forrige runde med debatt om virkelighetslitteraturen. Den fikk en ny omdreining denne uka da samme avis avslørte at Tomas Espedals skriver om en reell, og nå henlagt, voldtektsanmeldelse i romanen «Elsken». I Norge har vi ingen tradisjon for nitid faktasjekk av skjønnlitteratur, og det er i det store og hele et gode. Litteraturen bør være fri til å utforske menneske og samfunn, og det er forståelig at forfattere og forlag reagerer når forslag om å innskrenke en slik frihet kommer til uttrykk. Men et stort handlingsrom for litteraturen avhenger av at samfunnet kan stole på forfattere og forlags vurderinger og integritet. Juristene rykker inn i stadig nye områder av vår livsverden, og det er ingen grunn til å tro at litteraturen er hevet over paragrafsfæren.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Utanfor Deichmanske bibliotek i Oslo står ei ung kvinne som vil snakke med snakke med meg. Ho spør kva eg tenker om plasten som invaderer verdshava og kroppen til kvar enkelt av oss. Ho er intenst engasjert, ser meg rakt i auga og spør om eg trur vi kan redde framtida ved ryddeaksjonar på gatene og strendene, eller om vi snart må ta oppgjeret med dei som lar forsøplinga halde fram og dei som produserer svineriet og tener pengar på det.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.