Civitas Bård Larsen hadde et essay i Aftenposten lørdag der han nok en gang peker ut venstresida og ulike arbeiderpartier som trusler mot demokratiet. I essayet fungerer Venezuela som et slags prisme, der holdningen til det søramerikanske landet skal utsi noe større om synet på demokratiet. Hvis dette hadde vært en eksamen, kunne oppgaven for eksempel ha vært: Det hevdes at partier og bevegelser som SV i Norge, Labour under Jeremy Corbyn og bevegelsen til Jean-Luc Mélenchon, La France insoumise, er autoritære bevegelser som utgjør en potensiell trussel mot demokratiet. Drøft denne påstanden! Bård Larsen griper an oppgaven ut fra en eneste parameter, og det er Venezuela, der han blant annet hevder at SV er nesten «musestille». Når det kommer til Corbyn og Mélenchon er dommen hardere. De er ifølge Larsen, «så langt ute i venstreperiferien at det er vanskelig å forvente annet enn apologeter og eufemismer». Jeg har ikke sjekket hva Labour eller Mélenchons bevegelse mener om Venezuela – sannsynligvis er det lite eller ingenting. Men det er heller ikke saken, ettersom man ikke kan si noe klokt om hva henholdsvis SV, Labour eller La France insoumise måtte mene om demokrati ut fra løsrevne sitater av det tilfeldige representanter måtte ha sagt om Venezuela. Akkurat som man heller ikke kan finne ut hvilken demokratisk rolle Tranmæl eller C.J. Hambro spilte ved å vise til hvilke forhåpninger de hadde til utviklingen i andre land. Det avgjørende var hva de sto for i Norge; hvordan de brukte makt og innflytelse der de hadde sitt virke.