Leder

Lørdagsavisa må reddes!

Mari Skurdal

Regjeringens forslag til statsbudsjett er et regelrett angrep på norske aviser. Allerede fra neste sommer planlegger regjeringen å kraftig skjære ned på ombæring av aviser i Distrikts-Norge. Da vil det bli levert aviser bare tre ukedager i områder uten kommersiell avisombæring. I disse områdene bor 20 prosent av alle nordmenn. Det betyr at hver femte nordmann fra neste sommer kun vil få papiraviser tre dager i uka. Ekstra ille er det at en av de seiglivede og suksessrike institusjonene i Avis-Norge, den fyldige lørdagsutgaven, ikke blir prioritert for folk utenfor de store byene. Dermed skaper regjeringen et informasjonsskille mellom by og land – og du skal ikke særlig mange kilometerne utenfor bygrensene i de største byene før du rammes av denne endringen.

«Kuttet vil ha store økonomiske konsekvenser.»

Forslaget er alvorlig av flere grunner. For det første er lørdagsutgaven en bærebjelke i avisøkonomien. Mange velger å lese digitalt i ukedagene, men foretrekker en fyldig, redigert helgeavis når de har tid til å lese. Helgeabonnementene treffer også yngre lesere, og de har gjennomgående høy lojalitet. For det andre rammer bortfall av lørdagsombæring den store nasjonale samtalen. Mens flere lokal­aviser kan klare seg med papirutgivelser bare på hverdager, er lørdagsombæring avgjørende for at regionavisene og de nasjonale avisene i det hele tatt kan være med på ordningen. Ettersom regningen deles mellom staten og avisene, kan det undergrave ordningen for alle.

Ta Klassekampen som eksempel: Vi kan ikke betale for distribusjon av papiraviser tirsdag, torsdag og fredag, som er dagene det har vært snakket om. Det er et elendig tilbud til leserne våre. Hvis andre regionaviser og nasjonale aviser tenker likt, faller en stor del av finansieringen bort. Hva står vi da igjen med? En subsidiert ombæring av lokalaviser, som blir så dyr at den skrotes innen kort tid. For Klassekampen vil kuttet av lørdagsombæring ha store økonomiske konsekvenser. Potensielt kan vi miste flere titalls millioner i abonnementsinntekter. Det hjelper ikke å øke pressestøttepotten, hvis regjeringen samtidig påfører norske medier økonomiske banesår. Lørdagsavisa må reddes!

Leder

Skattekutt?

Arbeiderpartiet har lansert skattekutt som oppskriften for å møte folks bekymringer med dyrtid og økt rente. Skattepolitikken er det sentrale redskapet for omfordeling, men det er et åpent spørsmål hvor effektivt det lindrer effekten av den sterke prisveksten, som vi har sett på strøm, mat og drivstoff. Hvis målet er å hjelpe dem som virkelig trenger det, kan avgiftskutt, prisregulering eller endring av Norges Banks mandat og rentepolitikk være vel så effektivt som breie – og marginale – kutt i inntektsskatten. For familier som sliter med å få endene til å møtes, handler det om balansen mellom inntektene på den ene sida og de løpende utgiftene på den andre. Det gjelder å ha penger nok til å betale de viktigste regningene – til bolig, energi og mat. Å øke inntektene, som har skjedd i de siste lønnsoppgjørene, har vært svært positivt, det samme har reduserte utgifter til barnehage og skolefritidsordning. Men like viktig er det å gjøre noe med de store utgiftsdriverne.

Bjørgulv Braanen

Nytt, norsk Klondyke

Vår tids fossespekulanter er allerede godt i gang med å sikre seg areal og kraft over det ganske land. I den norske kraftkøen står det i dag 120 datasentre, som har bedt om til sammen halvparten så mye kraft som Norge bruker årlig. I likhet med fossehandelen på slutten av 1800-tallet er det også i dag i hovedsak utenlandske firmaer som ser sitt snitt til å tjene gode penger på manglende regulering i Norge. Tilgangen på kulde, arealer og strøm har gjort Norge svært attraktivt for datalagringsbransjen. Hastigheten intensiveres av kappløpet om utvikling av kunstig intelligens. Da norske fossefall ble kjøpt opp i stor stil fram mot 1906, solgte grunneiere til småpenger sammenliknet med inntjeningsmulighetene til den nye vannkrafta.

Mari Skurdal

Kunsten å si ja

Onsdag legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027. Helt siden han overtok nøklene til Finansdepartementet i fjor, har Stoltenberg strødd om seg med formaninger om forsiktig offentlig pengebruk. I et intervju med Aftenposten trekker han fram inflasjon, økte renter og stor fallhøyde i aksjemarkedene som de mest akutte grunnene til å stramme inn i år. «Hva den neste krisen blir, eller når den kommer, vet vi ikke, men det er åpenbart godt å ha en buffer. Derfor holder vi litt igjen,» sier Stoltenberg. Signalene gir lite håp om nye velferdssatsinger eller spennende politiske eksperimenter i ukas budsjett. Blant embetsfolk i Finansdepartementet finnes et uoffisielt motto som brukes mot lobbyister og overambisiøse politikere: «Si nei før du sier hei».

Lars Vegstein