Leder

Skremsels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett.

«Det er ‘gaslight­ing’ på høyt nivå.»

Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle. Bunnpunktet kom i går med en leder der Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum var avbildet sammen med Nigel Farage og Marine Le Pen som eksempler på de onde kreftene som nå danser ellevilt av glede. For sikkerhets skyld kastet han inn Donald Trump, Vladimir Putin og Xi Jinping i denne enhetsfronten av nedbrytende krefter. Det er et vammelt forsøk på å brunbeise den norske EU-motstanden, som innbefatter Kristelig Folkeparti, toneangivende krefter i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen, SV, Rødt og Frp. Som eksempel på hvor farlig EU-motstanderne er, valgte Alstadheim å sitere Le Pen som hadde skrevet at «folkene må selv kunne bestemme sin framtid, sine institusjoner og sin evne til å forsvare nasjonale interesser». Når dette, som lyder som et ekko fra 1814, 1905 og 1945, framstilles som noe lummert, er det «gaslighting» på høyt nivå, altså psykologisk manipulasjon der man forsøker å få en annen til å tvile på egen virkelighetsoppfatning, hukommelse eller dømmekraft.

Faktum er at et Europa av likestilte og samarbeidende nasjoner, i motsetning til en sentraliserende og byråkratiserende union, etter alle solemerker vil være bedre i stand til å møte de geopolitiske truslene vi står overfor. Nå setter EU-tilhengerne sin lit til at Brussel blir enda mer avvisende overfor likestilt samarbeid med land som står utenfor. Men dagens situasjon krever noe helt annet enn selvopptatt regelrytteri fra en såret, innadvendt union som reiser bolverk mot venner i nabolaget. Det krever i stedet smidighet og imøtekommenhet.

Leder

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.