Leder

Dikterhjem til salgs

«For at komme til at bygge hjem for andre, måtte jeg gi’ afkald, – for alle tider gi’ afkald på at få et hjem selv», klager byggmester Solness. Mannen som diktet ham fram, Henrik Ibsen, kunne nok ha sagt det samme selv. Den verdenskjente dramatikeren levde et omflakkende liv i Norge, Tyskland og Italia, med minst fem ulike adresser bare i Dresden. Da Ibsen endelig vendte tilbake til gamlelandet i 1891, slo han seg ned i Victoria terrasse 7B, i en leilighet kona Susanna avskydde – hun mente den forverret giktplagene hennes. Etter bare fire år flyttet paret ett kvartal vestover, til Arbins gate 1, hvor de tilbrakte resten av sine dager. Men før han forlot Victoria terrasse, hadde Ibsen rukket å skrive «Lille Eyolf» – og «Bygmester Solness».

«Dette er et bedrøvelig svakt vern av et nasjonalklenodium.»

Nå skal Ibsens gamle leilighet selges, sammen med resten av Victoria terrasse. En klausul i salgskontrakten skal sikre at leiligheten forblir tilgjengelig for allmennheten, bedyrer Statsbygg, men dette er et bedrøvelig svakt vern av det skuespiller Kåre Conradi med rette kaller et «nasjonalklenodium». Mest sannsynlig vil kvartalet bli bygget om til luksusboliger eller hotell, og adgang til Ibsens knirkete gulv vil forbeholdes de pengesterke. På VGs spørsmål om ikke Ibsens 300 kvadratmeter kunne blitt unntatt fra salget, svarer Statsbygg at dette ikke «anses … som hensiktsmessig».

I 2028 er det 200 år siden Ibsen ble født – et jubileum regjeringen ikke har satt av en krone til. På toppen av det hele skal staten altså kvitte seg med Ibsens nest siste husvære. Man kan innvende at vi uansett har Arbins gate 1, som i motsetning til leiligheten i Victoria terrasse fungerer som et offentlig tilgjengelig dikterhjem. Men heller ikke Arbins gate 1 er i statens eie: Folkemuseet leier lokalene av Christian Ringnes, og så seint som for fire år siden måtte museet holde stengt på grunn av akutt pengemangel. Det er siden gjenåpnet, men ambisjonene om å spille teater i huset er tilsynelatende lagt på is. Og Nationaltheatret lenger ned i gata, hvor «Når vi døde vågner» hadde urpremiere i 1900? Der risikerer gjestene å få murpuss i hodet. Slik går dagene i Kultur-Norge.

Leder

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.