«For at komme til at bygge hjem for andre, måtte jeg gi’ afkald, – for alle tider gi’ afkald på at få et hjem selv», klager byggmester Solness. Mannen som diktet ham fram, Henrik Ibsen, kunne nok ha sagt det samme selv. Den verdenskjente dramatikeren levde et omflakkende liv i Norge, Tyskland og Italia, med minst fem ulike adresser bare i Dresden. Da Ibsen endelig vendte tilbake til gamlelandet i 1891, slo han seg ned i Victoria terrasse 7B, i en leilighet kona Susanna avskydde – hun mente den forverret giktplagene hennes. Etter bare fire år flyttet paret ett kvartal vestover, til Arbins gate 1, hvor de tilbrakte resten av sine dager. Men før han forlot Victoria terrasse, hadde Ibsen rukket å skrive «Lille Eyolf» – og «Bygmester Solness».
«Dette er et bedrøvelig svakt vern av et nasjonalklenodium.»
Nå skal Ibsens gamle leilighet selges, sammen med resten av Victoria terrasse. En klausul i salgskontrakten skal sikre at leiligheten forblir tilgjengelig for allmennheten, bedyrer Statsbygg, men dette er et bedrøvelig svakt vern av det skuespiller Kåre Conradi med rette kaller et «nasjonalklenodium». Mest sannsynlig vil kvartalet bli bygget om til luksusboliger eller hotell, og adgang til Ibsens knirkete gulv vil forbeholdes de pengesterke. På VGs spørsmål om ikke Ibsens 300 kvadratmeter kunne blitt unntatt fra salget, svarer Statsbygg at dette ikke «anses … som hensiktsmessig».
I 2028 er det 200 år siden Ibsen ble født – et jubileum regjeringen ikke har satt av en krone til. På toppen av det hele skal staten altså kvitte seg med Ibsens nest siste husvære. Man kan innvende at vi uansett har Arbins gate 1, som i motsetning til leiligheten i Victoria terrasse fungerer som et offentlig tilgjengelig dikterhjem. Men heller ikke Arbins gate 1 er i statens eie: Folkemuseet leier lokalene av Christian Ringnes, og så seint som for fire år siden måtte museet holde stengt på grunn av akutt pengemangel. Det er siden gjenåpnet, men ambisjonene om å spille teater i huset er tilsynelatende lagt på is. Og Nationaltheatret lenger ned i gata, hvor «Når vi døde vågner» hadde urpremiere i 1900? Der risikerer gjestene å få murpuss i hodet. Slik går dagene i Kultur-Norge.