Leder

Dikterhjem til salgs

«For at komme til at bygge hjem for andre, måtte jeg gi’ afkald, – for alle tider gi’ afkald på at få et hjem selv», klager byggmester Solness. Mannen som diktet ham fram, Henrik Ibsen, kunne nok ha sagt det samme selv. Den verdenskjente dramatikeren levde et omflakkende liv i Norge, Tyskland og Italia, med minst fem ulike adresser bare i Dresden. Da Ibsen endelig vendte tilbake til gamlelandet i 1891, slo han seg ned i Victoria terrasse 7B, i en leilighet kona Susanna avskydde – hun mente den forverret giktplagene hennes. Etter bare fire år flyttet paret ett kvartal vestover, til Arbins gate 1, hvor de tilbrakte resten av sine dager. Men før han forlot Victoria terrasse, hadde Ibsen rukket å skrive «Lille Eyolf» – og «Bygmester Solness».

«Dette er et bedrøvelig svakt vern av et nasjonalklenodium.»

Nå skal Ibsens gamle leilighet selges, sammen med resten av Victoria terrasse. En klausul i salgskontrakten skal sikre at leiligheten forblir tilgjengelig for allmennheten, bedyrer Statsbygg, men dette er et bedrøvelig svakt vern av det skuespiller Kåre Conradi med rette kaller et «nasjonalklenodium». Mest sannsynlig vil kvartalet bli bygget om til luksusboliger eller hotell, og adgang til Ibsens knirkete gulv vil forbeholdes de pengesterke. På VGs spørsmål om ikke Ibsens 300 kvadratmeter kunne blitt unntatt fra salget, svarer Statsbygg at dette ikke «anses … som hensiktsmessig».

I 2028 er det 200 år siden Ibsen ble født – et jubileum regjeringen ikke har satt av en krone til. På toppen av det hele skal staten altså kvitte seg med Ibsens nest siste husvære. Man kan innvende at vi uansett har Arbins gate 1, som i motsetning til leiligheten i Victoria terrasse fungerer som et offentlig tilgjengelig dikterhjem. Men heller ikke Arbins gate 1 er i statens eie: Folkemuseet leier lokalene av Christian Ringnes, og så seint som for fire år siden måtte museet holde stengt på grunn av akutt pengemangel. Det er siden gjenåpnet, men ambisjonene om å spille teater i huset er tilsynelatende lagt på is. Og Nationaltheatret lenger ned i gata, hvor «Når vi døde vågner» hadde urpremiere i 1900? Der risikerer gjestene å få murpuss i hodet. Slik går dagene i Kultur-Norge.

Leder

Toppleder-apanasje

Godtgjørelsene til topplederne i statlige selskaper og foretak, som Statkraft, Posten og Petoro, fortsetter å øke. Toppsjefen i Posten Bring, Petter-Børre Furberg, har en godtgjørelse på 7,1 millioner kroner, mens konsernsjef i Statkraft, Birgitte Ringstad Vartdal, tjener over 9 millioner kroner. I NRK-Dagsnytt mandag rykket AUF-leder Gaute Skjervø ut mot lønnsgaloppen. Han mente Ap i regjering ikke hadde gjort nok for å bremse utviklingen. Skjervø sa at lederlønnsutviklingen i statseide selskaper var usunn. Han hadde rett og slett ingen tro på at man ikke kunne tiltrekke seg kompetanse uten å tilby godtgjørelser på mer enn tre ganger det statsministeren tjener. Statssekretær Ragnhild Sjoner Syrstad (Ap) i Næringsdepartementet mente det ikke var noen grunn til bekymring.

Nordnorsk paradoks

Årets Ottar Brox-seminar gikk av stabelen fredag, som det tredje i rekka. For første gang var det lagt til Tromsø, og situasjonen i nord preget også programmet, som seg hør og bør for et seminar inspirert av Brox sine ideer og virke. Hans mest kjente bok, «Hva skjer i Nord-Norge?» fra 1966, var et oppgjør med norsk utkantpolitikk. Ifølge Brox la den rådende, teknokratiske politikken grunnlag for en effektivisering av fiskeriene som var ødeleggende for nordnorske lokalsamfunn. Årets Brox-foredrag tok utgangspunkt i spørsmålet den sentrale SV-eren og forskeren stilte for 60 år siden. Hva skjer i Nord-Norge i dag, var spørsmålet Kjell Arne Røvik, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, stilte i foredraget. Hans påstand er at Nord-Norge i dag preges av et stort paradoks.

Noe må gjøres

I august sendte funnene i en rapport fra A-krimsenteret i Tønsberg sjokkbølger gjennom Stortinget. Rapporten slo fast at 16 private barnevernsselskap i Buskerud, Vestfold og Telemark hadde koplinger til kriminelle miljøer. Tre av selskapene driver institusjoner, mens andre tilbyr vikar- og bemannings­tjenester, utleie av eiendom og veiledningstjenester. Gjentatte ganger har det blitt ropt varsko om at myndighetene ikke har god nok kontroll. Staten har likevel sendt sårbare barn i armene på kriminelle. Politiet jobber med en nasjonal kartlegging. Det er nærliggende å tenke at situasjonen i landets elleve andre politi­distrikt ligner.