Leder

Kringvern om norgesprisen

1. september spretter prisen på bensin og diesel opp. Da utløper kuttene i CO₂-avgift og vegbruksavgift, som Senterpartiet og de borgerlige partiene banket gjennom i mars. I fem måneder har ordningen skjermet folk og bedrifter mot sjokkeffekten av Israel og USAs ulovlige krig mot Iran. I budsjettavtalen ble de rødgrønne partiene enige om å møtes etter sommeren for å drøfte om ordningen skulle videreføres. Arbeiderpartiet har fra dag én vært mot kuttene, som ifølge finansminister Jens Stoltenberg kunne føre til inflasjon, rentehopp og brudd på EØS-avtalen. Det eneste som i det hele tatt kunne fått Ap til å forlenge kuttene, var om Høyre truet med å stemme for. Men Høyres faneflukt lå i kortene allerede i april, da finanspolitisk talsmann Nikolai Astrup tok til orde for å sette deler av kuttpakka på pause. Det fjernet det politiske presset mot Ap og ga Stoltenberg frie hender til å drepe ordningen.

«Høyres faneflukt har ligget i kortene lenge.»

Man trenger ikke å dele finansministerens nidkjære forhold til EØS og stram budsjettstyring for å se argumentene mot avgifts­kuttene. Miljø- og fordelingseffektene er diskutable, og pumpeprisene er ikke sensasjonelt høye. Likevel er det illevarslende at drivstoffsamtalene mellom de rødgrønne partiene kollapset så raskt og så lettvint som de gjorde. Økte levekostnader er tiårets økonomiske mare, og situasjonen krever at venstresida finner sammen om kreative, kraftfulle tiltak som treffer det breie lag av befolkningen. Alternativet er at Frp uforstyrret får perfeksjonere rolla som lommebokparti nummer én.

En første anledning byr seg når norgesprisen kommer opp til forhandling denne høsten. Ordningen med 50 øre per kilowattime gjelder til nyttår, og før den tid må de rødgrønne partiene bli enige om en ny pris. Høyre vil forkaste også den støtteordningen – som var helt avgjørende for at de rødgrønne vant flertallet i fjorårets valg. Bensinprisen er viktig for mange, men lav strømpris er viktig for absolutt alle. Det verste som kan skje nå, er at stoltenbergianerne lar seg inspirere av drivstoffsaken og går inn for å svekke strømstøtta. Det vil være en sikker oppskrift på fortsatt framgang for Sylvi Listhaug & Co.

Leder

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.