Leder

Kringvern om norgesprisen

1. september spretter prisen på bensin og diesel opp. Da utløper kuttene i CO₂-avgift og vegbruksavgift, som Senterpartiet og de borgerlige partiene banket gjennom i mars. I fem måneder har ordningen skjermet folk og bedrifter mot sjokkeffekten av Israel og USAs ulovlige krig mot Iran. I budsjettavtalen ble de rødgrønne partiene enige om å møtes etter sommeren for å drøfte om ordningen skulle videreføres. Arbeiderpartiet har fra dag én vært mot kuttene, som ifølge finansminister Jens Stoltenberg kunne føre til inflasjon, rentehopp og brudd på EØS-avtalen. Det eneste som i det hele tatt kunne fått Ap til å forlenge kuttene, var om Høyre truet med å stemme for. Men Høyres faneflukt lå i kortene allerede i april, da finanspolitisk talsmann Nikolai Astrup tok til orde for å sette deler av kuttpakka på pause. Det fjernet det politiske presset mot Ap og ga Stoltenberg frie hender til å drepe ordningen.

«Høyres faneflukt har ligget i kortene lenge.»

Man trenger ikke å dele finansministerens nidkjære forhold til EØS og stram budsjettstyring for å se argumentene mot avgifts­kuttene. Miljø- og fordelingseffektene er diskutable, og pumpeprisene er ikke sensasjonelt høye. Likevel er det illevarslende at drivstoffsamtalene mellom de rødgrønne partiene kollapset så raskt og så lettvint som de gjorde. Økte levekostnader er tiårets økonomiske mare, og situasjonen krever at venstresida finner sammen om kreative, kraftfulle tiltak som treffer det breie lag av befolkningen. Alternativet er at Frp uforstyrret får perfeksjonere rolla som lommebokparti nummer én.

En første anledning byr seg når norgesprisen kommer opp til forhandling denne høsten. Ordningen med 50 øre per kilowattime gjelder til nyttår, og før den tid må de rødgrønne partiene bli enige om en ny pris. Høyre vil forkaste også den støtteordningen – som var helt avgjørende for at de rødgrønne vant flertallet i fjorårets valg. Bensinprisen er viktig for mange, men lav strømpris er viktig for absolutt alle. Det verste som kan skje nå, er at stoltenbergianerne lar seg inspirere av drivstoffsaken og går inn for å svekke strømstøtta. Det vil være en sikker oppskrift på fortsatt framgang for Sylvi Listhaug & Co.

Leder

Flertall for skattekutt

Formuesskatt var blant de aller viktigste sakene i fjorårets stortingsvalgkamp. Borgerlige aksjonsgrupper og podkastere hamret løs på skatten. Inntrykket som ble skapt, var at landets rikeste ble ribbet til skinnet av en skattekåt regjering. Etter hvert krakelerte dette bildet. Noen av de gråtkvalte historiene om skatteflådde bedriftseiere som ikke hadde råd til å betale skatten, viste seg ikke å holde stikk. Skatten er heller ingen alvorlig hemsko for norsk verdiskaping.

Følgefeil

Den store pensjonsreformen som ble påbegynt i 2005, hadde to hovedmål: Den skulle få flere til å stå lenger i jobb, og den skulle redusere statens utgifter til folketrygda, sammenliknet med det gamle systemet. Metoden var å innføre et system med mye sterkere sammenheng mellom hva man har tjent i løpet av yrkeslivet, og hva man får i pensjon, og å innføre kraftig avkorting for de som går av tidlig. Problemet er at begge mekanismene rammer skeivt. I mai kom Pensjonspolitisk arbeidsgruppe, sammensatt av staten og partene i arbeidslivet, med sin årlige rapport. De viser at pensjonsreformen i 2025 hadde medført samla innsparinger på 18,5 milliarder kroner. Staten har fått lavere utgifter, og pensjonistene har fått mindre. De som særlig får mindre, er de som har tjent minst og gått av tidlig.

Løser ikke problemet

Fredag presenterte statsminister Jonas Gahr Støre regjeringens plan for raskere utbygging av vindkraft og kraftlinjer i Norge. Utredninger har vist at det tar inntil 14 år å planlegge, behandle og bygge store kraftledninger, og målet er å halvere tida det tar å bygge ut kraftnettet. Hovedgrepet er å fjerne flere av de tallrike utredningskravene og byråkratiske flaskehalsene som gjør at utbygging tar så lang tid. Miljøutredninger skal forenkles, statsforvalteren mister innsigelsesretten i vindkraftsaker, og NVE får maks to år på seg til å behandle søknader. Regjeringen vil også at kraft skal trumfe naturhensyn oftere. Nye ledninger skal som hovedregel bygges som luftspenn, ikke under jord eller vann, og miljømyndighetene blir pålagt å prioritere energi høyere enn før. Lite i norsk politikk vekker sterkere følelser enn vindkraft.