Leder

Naiv styring

En stadig mer betent politisk sak skaper uvanlige allianser i Stortinget. Gjennom våren har både SV og Høyre bedt regjeringen vurdere et konsesjonssystem for etablering av datasentre. Målet er nasjonal kontroll og en skarpere vurdering av behovet for, og konsekvensene av, hver enkelt etablering. SV-forslaget ble avvist i mars med stemmene til Ap, Frp og Venstre, mens Høyres forslag skal behandles til høsten.

«I 2000 var det ett datasenter i Norge. Nå er det 113.»

En sentral del av begge forslagene er uroa for kraftsituasjonen. Det er ikke vanskelig å forstå. I 2000 var det ett datasenter i Norge. Nå er det 113. Bare i 2025 økte kraftforbruket til datasentre med over 1 TWh, til 3 TWh. Det tilsvarer hele kraftforbruket til Trondheim. Et stort antall datasenteraktører ønsker nettilknytning, og Statnett har nå 120 slike saker på sitt bord. NVEs siste prognose er et kraftoverskudd på 4 TWh i 2030. Samme instans anslår samtidig at kraftforbruket til datasentre vil øke til minst 8 TWh innen samme år. Dermed er overskuddet spist opp.

Ap-statsråd Karianne Tung antar at en konsesjonsordning kan være EØS-stridig, at den vil føre til byråkrati, og at løsningen heller er mer kraft- og nettutbygging. Høyres Aleksander Stokkebø konfronterte i vår statsråden i Stortinget med at det bare er gitt konsesjon til 0,8 TWh kraft de siste fem årene, og utfordret henne samtidig på hvordan økt etterspørsel etter datasenter-kraft skal håndteres. Tung valgte den lite tillitvekkende strategien med ikke å svare på spørsmålet. Det vekker heller ikke tillit at Ap-statsråden i samme debatt gikk ut mot «myter» om datasenterbransjen, og slo fast at «det er ganske viktig å være ærlig». Deretter påsto hun selv at bransjen «har i dag over 4000 ansatte». Det er ikke riktig. Ifølge SSB er det 678 direkte sysselsatte i datasenterbransjen. For å komme til over 4000 må en ta med årsverk knyttet til etablering og bygging – altså i høyeste grad midlertidige arbeidsplasser. Når en politiker må blåse opp argumentene sine, er det ofte slik at vedkommende kan saken dårlig – eller har en dårlig sak. Regjeringen måtte lide for sin vente-og-se-holdning til kraftpolitikken under strømpriskrisa. Slik kan det gå igjen om datasenter-problematikken møtes med samme holdning.

Leder

Lydbok­krigen

«En kapitalist slår mange andre i hjel», skrev i Karl Marx i «Kapitalen». Slik er det også i kultur- og mediefeltet: De store selskapene blir stadig større, og mindre, uavhengige aktører må før eller siden velge mellom å bli slukt eller gå under. For bokbransjens del bremses tendensen til global monopolisering av at selve kjernevirksomheten – utgivelsen av ny litteratur – skjer på de respektive nasjonalspråkene. Men når stadig flere leser bøker på engelsk, og papirboka taper terreng til «sekundærformater» som e-bok og lydbok, blir nye markeder åpnet for de transnasjonale konsernene. Det ferskeste eksempelet er Spotifys norske lydboksatsing. Lenge trodde man at strømmegiganten ville ligge unna Norge, fordi norske lydbøker må være i salg i ett år før de kan legges inn i strømmetjenestene. I tillegg har forfatterne klart å forhandle fram et honorar på minst 11 kroner per lytting.

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.