Leder

Tollkrigen II

I går startet Tollkrigen II. Over 80 land er truffet av USAs nye toll på minst 10 prosent. Etter at USAs høyeste domstol slo fast at Trumps tollavgifter fra den såkalte «frigjøringsdagen» i 2025 var ulovlige, innførte Washington et globalt midlertidig tollregime. I mellomtida fant Trumps jurister en klausul fra 1974 som gir adgang til straffetoll mot land med «urimelig eller diskriminerende handelspraksis». EU og Norge straffes nå med henholdsvis 10 og 12,5 prosent toll fordi de angivelig ikke har et effektivt forbud mot import av varer produsert med tvangsarbeid. Brasil rammes av 25 prosent toll, blant annet med henvisning til avskoging. Plutselig høres Trumps jurister nesten «woke» ut når slike argumenter brukes for å nå målet: å holde liv i tollkrigen og omgå Kongressen.

«Den som alltid bøyer seg, lærer stormakta at press virker.»

«Imperiet slår tilbake», kunne vi sagt med en Star Wars-metafor. Men sannheten er snarere at imperiet slår igjen, mens verden ikke våger å svare. De fleste land har valgt å sitte stille i båten. Men ikke Brasil: Lula da Silva svarer med støtte til egne bedrifter og gjengjeldelsestoll, et signal om at Trumps økonomiske press ikke trenger å møtes med knefall. Europa bør merke seg det. Trumps tollpolitikk er et våpen for å straffe regjeringer han misliker. Trump har lenge støttet leiren rundt Jair Bolsonaro, som forsøker å vende tilbake til makta i oktober. USA innførte først hele 50 prosent straffetoll mot Brasil, begrunnet med rettssaken mot Bolsonaro – en heksejakt, ifølge Trump.

Men Trumps strategi kan få motsatt effekt: Lula framstår nå som Brasils forsvarer. Målingene viser en klar fordel for Lula, med 45 prosent støtte mot 37 for Bolsonaro. Det kan være et tegn på at velgere samler seg rundt en leder som nekter å bøye seg for utenlandsk press. Europa – der ytre høyre søker allianser med Trump – bør lære av dette. Når europeiske regjeringer framstår som maktesløse i møte med tollkrigen, styrkes fortellingen om at bare Trump-allierte kan forsvare nasjonale interesser. Brasil viser en annen vei. Ikke ved å eskalere for eskaleringens skyld, men ved å svare. For den som alltid bøyer seg, lærer stormakta at press virker.

Leder

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.