Leder

Fra Troja til Gaza

Ewa Sapieżyńska

Christopher Nolans nye film om Odyssevs gir den greske helten noe Homer aldri gjorde: anger over den trojanske hesten og lidelsene den påførte Trojas sivile. Hos Homer er Odyssevs ikke hjemsøkt av skyld over bedraget som felte Troja – hesten var ikke en gave, men et skjult våpen. Tvert imot er hesten krona på verket, beviset på Odyssevs’ klokskap og oppfinnsomhet. Men eposet insisterer på noe annet: Den som trosser gudenes lover, bringer til slutt ødeleggelse over seg selv. Ingen konge, ingen helt og ingen makt står over loven. Også i Nolans film hviler det en uro over en verden på randen av sammenbrudd. Det er en treffende ramme. Historisk falt Troja etter alt å dømme mot slutten av bronsealderen, som en del av de større kollapsene rundt det østlige Middelhavet. For grekerne ble Trojas fall stående som en fortelling om hvordan en verdensorden kan gå under når reglene som skal holde verden sammen, brytes.

«Vår tids rettsorden kan bli begravet under ruinene av Gaza.»

I løpet av de nesten tre tusen årene som skiller Homer fra oss, har Athenes lover fått en moderne etterfølger: folkeretten. Etter to verdenskriger, holocaust og opprettelsen av FN ble det slått fast at krig ikke opphever plikta til å beskytte sivile. Likevel har vi i snart tre år sett at sykehus, skoler og boligområder blir lagt i ruiner i Gaza. Journalister, hjelpearbeidere og helsepersonell er drept. Sult brukes som våpen, og barn rammes målrettet. Flere barn er drept bare den siste uka. Og selv om FNs granskingskommisjon, Amnesty og ledende folkemordeksperter har konstatert at det pågår et folkemord i Gaza, har Israel fortsatt frie tøyler. Nå vil de tvinge de overlevende inn i inngjerdede områder som kritikere sammenligner med konsentrasjonsleirer.

I mørke tider vender vi tilbake til fortellinger som Odysseen. Ikke fordi eposet gir oss enkle svar, men fordi den minner oss om at ethvert samfunn som slutter å respektere de grunnleggende lovene, til slutt undergraver seg selv. Bronsealderen gikk under. Vår tids internasjonale rettsorden er heller ingen naturkraft, den kan også bli begravet under ruinene av Gaza – hvis vi lar den.

Leder

Flertall for skattekutt

Formuesskatt var blant de aller viktigste sakene i fjorårets stortingsvalgkamp. Borgerlige aksjonsgrupper og podkastere hamret løs på skatten. Inntrykket som ble skapt, var at landets rikeste ble ribbet til skinnet av en skattekåt regjering. Etter hvert krakelerte dette bildet. Noen av de gråtkvalte historiene om skatteflådde bedriftseiere som ikke hadde råd til å betale skatten, viste seg ikke å holde stikk. Skatten er heller ingen alvorlig hemsko for norsk verdiskaping.

Bjørgulv Braanen

Følgefeil

Den store pensjonsreformen som ble påbegynt i 2005, hadde to hovedmål: Den skulle få flere til å stå lenger i jobb, og den skulle redusere statens utgifter til folketrygda, sammenliknet med det gamle systemet. Metoden var å innføre et system med mye sterkere sammenheng mellom hva man har tjent i løpet av yrkeslivet, og hva man får i pensjon, og å innføre kraftig avkorting for de som går av tidlig. Problemet er at begge mekanismene rammer skeivt. I mai kom Pensjonspolitisk arbeidsgruppe, sammensatt av staten og partene i arbeidslivet, med sin årlige rapport. De viser at pensjonsreformen i 2025 hadde medført samla innsparinger på 18,5 milliarder kroner. Staten har fått lavere utgifter, og pensjonistene har fått mindre. De som særlig får mindre, er de som har tjent minst og gått av tidlig.

Pål Hellesnes

Løser ikke problemet

Fredag presenterte statsminister Jonas Gahr Støre regjeringens plan for raskere utbygging av vindkraft og kraftlinjer i Norge. Utredninger har vist at det tar inntil 14 år å planlegge, behandle og bygge store kraftledninger, og målet er å halvere tida det tar å bygge ut kraftnettet. Hovedgrepet er å fjerne flere av de tallrike utredningskravene og byråkratiske flaskehalsene som gjør at utbygging tar så lang tid. Miljøutredninger skal forenkles, statsforvalteren mister innsigelsesretten i vindkraftsaker, og NVE får maks to år på seg til å behandle søknader. Regjeringen vil også at kraft skal trumfe naturhensyn oftere. Nye ledninger skal som hovedregel bygges som luftspenn, ikke under jord eller vann, og miljømyndighetene blir pålagt å prioritere energi høyere enn før. Lite i norsk politikk vekker sterkere følelser enn vindkraft.

Lars Vegstein