Leder

Fra Troja til Gaza

Christopher Nolans nye film om Odyssevs gir den greske helten noe Homer aldri gjorde: anger over den trojanske hesten og lidelsene den påførte Trojas sivile. Hos Homer er Odyssevs ikke hjemsøkt av skyld over bedraget som felte Troja – hesten var ikke en gave, men et skjult våpen. Tvert imot er hesten krona på verket, beviset på Odyssevs’ klokskap og oppfinnsomhet. Men eposet insisterer på noe annet: Den som trosser gudenes lover, bringer til slutt ødeleggelse over seg selv. Ingen konge, ingen helt og ingen makt står over loven. Også i Nolans film hviler det en uro over en verden på randen av sammenbrudd. Det er en treffende ramme. Historisk falt Troja etter alt å dømme mot slutten av bronsealderen, som en del av de større kollapsene rundt det østlige Middelhavet. For grekerne ble Trojas fall stående som en fortelling om hvordan en verdensorden kan gå under når reglene som skal holde verden sammen, brytes.

«Vår tids rettsorden kan bli begravet under ruinene av Gaza.»

I løpet av de nesten tre tusen årene som skiller Homer fra oss, har Athenes lover fått en moderne etterfølger: folkeretten. Etter to verdenskriger, holocaust og opprettelsen av FN ble det slått fast at krig ikke opphever plikta til å beskytte sivile. Likevel har vi i snart tre år sett at sykehus, skoler og boligområder blir lagt i ruiner i Gaza. Journalister, hjelpearbeidere og helsepersonell er drept. Sult brukes som våpen, og barn rammes målrettet. Flere barn er drept bare den siste uka. Og selv om FNs granskingskommisjon, Amnesty og ledende folkemordeksperter har konstatert at det pågår et folkemord i Gaza, har Israel fortsatt frie tøyler. Nå vil de tvinge de overlevende inn i inngjerdede områder som kritikere sammenligner med konsentrasjonsleirer.

I mørke tider vender vi tilbake til fortellinger som Odysseen. Ikke fordi eposet gir oss enkle svar, men fordi den minner oss om at ethvert samfunn som slutter å respektere de grunnleggende lovene, til slutt undergraver seg selv. Bronsealderen gikk under. Vår tids internasjonale rettsorden er heller ingen naturkraft, den kan også bli begravet under ruinene av Gaza – hvis vi lar den.

Leder

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.