Ragnar Skres «røde sild» (1. juli) flytter oppmerksomheten ved å påstå at Georgia undertrykker svaner og megreler. Hans mistenkeliggjøring av frihetskamp, kombinert med omtalen av russiske okkupanter som «fiender», bygger på et narrativ som muliggjør okkupasjonen.
Allerede abonnent? Logg inn
Lasse Efskinds innlegg i Klassekampen tiltredes! Han og hans meningsfeller er også en del av «hele Norge». Vi kan vel saktens holde ut vulgariteter og kommers til en viss grad, men likevel være tilhengere av idrettsgleden og samholdet. De enorme pengebeløpene som er blitt en stor del av toppidretten, er imidlertid helt absurde. Ingen kan bebreide Erling av Norge at han mottar svimlende beløp som lønn for innsatsen; spørsmålet er hva han gjør med midlene … Noe som likevel styrker gleden ved vår nye religion – fotballen – er jo at Stortinget endelig har vedtatt at idrett og alkohol hører sammen – så nå kan vi likevel nyte den som seg hør og bør, i hvert fall for en stakket stund ….
Anne Beate EngedahlSamfunnsøkonom Celine Brøndmo stiller i Klassekampen 7. juli et særdeles betimelig spørsmål relatert til det store boligproblemet i vår tid: «Jeg lurer på om vi, ved å knytte middelklassens trygghet til kapitalverdier, også har knyttet dens politiske sympatier til et system der de største gevinstene tilfaller noen helt andre.» Brøndmo definerer med rette bolig som «rammen rundt et trygt og selvstendig liv», men peker på paradokset i at den også er et formuesobjekt. Vi mestrer altså ikke dette skillet. Men det er ingen naturlov som hindrer oss i å mestre det. Mens vi venter på politisk handlekraft, vokser ulempene seg bare større. Stadig færre vanlige folk har råd eller mulighet til å kjøpe sin egen bolig uten arv og må ut på et presset og tidvis hjerterått leiemarked. Bolig er nå både en generasjonskløft og en fattigdomsfelle.
Atle Forfang RostadTenk om vi hadde heiet like mye på talentene i skolen som vi gjør på det norske fotballandslaget. Det norske fotballandslaget er med i VM for første gang på 28 år. Hele Norge er i ekstase. Endelig har vi klart å dyrke frem fotballtalenter som gjør at det norske landslaget presterer. Det er ingen tilfeldighet at spillere som Erling Braut Haaland og Martin Ødegaard er gode, men et resultat av at de har jobbet hardt i flere år, og at lokalmiljøene rundt har satset på dem. Hvorfor er det helt greit å satse på talentene i idretten, mens det i skolen blir sett på som forskjellsbehandling? Hvert år går norsk skole glipp av store talenter fordi man ikke satser på dem. Det er viktigere at alle sitter i samme klasserom, enn at alle lærer seg noe.
Elisabeth Hekneby