Å betvinge virkeligheten

Hvem får plass på venstre­si­dens torg?

Øyvind Soltun Andreassens gode og opplysende innlegg i Klassekampen den 26. juni («Kven er dei kristne Pride-kritikarane?») fikk meg til å tenke på Jonas Bals’ anmeldelse av Pia Edvardsens bok «Vi er dere» i Bokmagasinet en uke tidligere. Der trekker han frem behovet for allianser mellom ulike minoritetsgrupperinger, og nevner skeive, muslimer, jøder, kvinner og «innvandrere». En gruppe som ikke er med i denne opplistingen, og som jeg mistenker svært få på venstresiden ser på som potensielle alliansepartnere – eller som en verdig minoritet for den saks skyld – er konservative kristne. Jeg kan bare spekulere i hvorfor det er slik, men mistenker at mange på venstresiden fort tenker at denne gruppen sympatiserer med ideologier og ideer de ikke liker, som amerikansk kristennasjonalisme, innvandrerskepsis, pro-Israleske holdninger, og så videre, og at de derfor er trygt plassert på den «onde» siden av Slagmarken. Dersom de tok seg bryet med å lytte og forsøke å forstå, ville de imidlertid finne at de aller fleste konservative kristne i Norge hverken er drevet av «hat» eller fordommer, men er helt vanlige mennesker som (a) ønsker å kunne ha friheten til praktisere sin tro i sitt eget «Hus», og som (b) ønsker å være aktive deltakere på Torget. Her bidrar de (mer enn gjennomsnittet, vil jeg tørre å påstå) med ressurser i form av tid og penger innenfor områder som rusomsorg, integrering av innvandrere og oppfølging av eldre og syke. Noen er også debattanter på Torget, og er da, i mye større grad enn det jeg tror mange på venstresiden mener, opptatt av at Torget skal være stort og romslig. Det de ønsker her, er å kunne delta i en saklig debatt om legitime politiske posisjoner uten å automatisk bli puttet i ulike diskvalifiserende båser som de verken føler seg hjemme i eller rent faktisk hører til i.