Leder

Kostnader

Pål Hellesnes

I august for tre år siden feide det som skulle bli hetende ekstremværet «Hans», inn over Sørøst-Norge. På under tre døgn falt det 100 millimeter nedbør i Hallingdal, Valdres, på Toten og andre steder. Følgene var omfattende: Flom, jordskred, stengte veier og jernbanelinjer. Skadene ble allerede høsten 2023 anslått til å være opp mot fire milliarder kroner. Seinest i statsbudsjettet for 2026 utløste «Hans» 300 millioner kroner i flomsikringstiltak i Nesbyen.

Mens denne teksten skrives, herjes deler av Europa av et motsatt problem: Ekstrem varme og tørke. I Frankrike har de hatt den høyeste gjennomsnittstemperaturen noensinne målt. Større arrangementer, som Paris Pride, har blitt utsatt, offentlig alkoholkonsum er midlertidig forbudt i byen og titalls mennesker har dødd som følge av varmen. I tillegg til de åpenbare menneskelige lidelsene fører hetebølgen med seg enorme økonomiske konsekvenser. Produktiviteten stuper, energikonsum fyker i været, og landbruket lider.

«Hva koster det over tid når vi ikke har gjort nok?»

Både ekstremvær som«Hans»og ekstreme hetebølger vil bli vanligere framover. Det er internasjonal konsensus om at dette er blant konsekvensene av menneskeskapte klimaendringer. Når vi varmer opp kloden, har det en kostnad – både menneskelig og økonomisk. Effektene er enda verre i andre deler av verden. Og når det blir ulevelig ett sted, flykter folk. EU har anslått at 376 millioner mennesker globalt har måttet flytte på grunn av ulike naturkatastrofer siden 2008. Det tallet kommer til å øke. Noen av disse menneskene vil komme hit.

Disse kjensgjerningene er egentlig lite omstridt politisk. Ingen av partiene på Stortinget nekter for eksistensen av klimaendringene, og alle sier at de er for å kutte utslipp av klimagasser. Men utslippene fortsetter, og det er ingenting som tyder på at Norge kommer til å nå klimamålene. Innvendingene mot kraftfulle klimatiltak er gjerne at det er dyrt, enten for staten, næringslivet eller folk flest. Det er noe sant i det. Omlegging av produksjon, infrastruktur og forbruksmønstre er ikke gratis. Men noe mangler i regnestykkene: Hva koster det over tid når vi ikke har gjort nok og neste katastrofe treffer? Og den etter der? Hvem kommer da til å ta regningen?

Leder

Nordnorsk paradoks

Årets Ottar Brox-seminar gikk av stabelen fredag, som det tredje i rekka. For første gang var det lagt til Tromsø, og situasjonen i nord preget også programmet, som seg hør og bør for et seminar inspirert av Brox sine ideer og virke. Hans mest kjente bok, «Hva skjer i Nord-Norge?» fra 1966, var et oppgjør med norsk utkantpolitikk. Ifølge Brox la den rådende, teknokratiske politikken grunnlag for en effektivisering av fiskeriene som var ødeleggende for nordnorske lokalsamfunn. Årets Brox-foredrag tok utgangspunkt i spørsmålet den sentrale SV-eren og forskeren stilte for 60 år siden. Hva skjer i Nord-Norge i dag, var spørsmålet Kjell Arne Røvik, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, stilte i foredraget. Hans påstand er at Nord-Norge i dag preges av et stort paradoks.

Mari Skurdal

Noe må gjøres

I august sendte funnene i en rapport fra A-krimsenteret i Tønsberg sjokkbølger gjennom Stortinget. Rapporten slo fast at 16 private barnevernsselskap i Buskerud, Vestfold og Telemark hadde koplinger til kriminelle miljøer. Tre av selskapene driver institusjoner, mens andre tilbyr vikar- og bemannings­tjenester, utleie av eiendom og veiledningstjenester. Gjentatte ganger har det blitt ropt varsko om at myndighetene ikke har god nok kontroll. Staten har likevel sendt sårbare barn i armene på kriminelle. Politiet jobber med en nasjonal kartlegging. Det er nærliggende å tenke at situasjonen i landets elleve andre politi­distrikt ligner.

Anna Krokene

Viktig og riktig pris

Fjorårets fredspris henger i dag i glass og ramme i Det hvite hus. Årets vil ikke ende samme sted, selv om Navanethem «Navi» Pillay spøkte om det da hun ble møtt med applaus og beskjeden om at hun var årets vinner. «Om dere klapper litt mer, kan det hende jeg deler denne prisen med Trump», sa den sørafrikanske juristen for å dempe de frammøtte, før hun ba dem forsikre henne om at det hele ikke var en spøk. Det var det ikke. Nobels fredspris går i år til Navi Pillay for hennes innsats for fred og folkerett. Nobelkomiteen skriver at «det går en klar linje fra hennes tidlige engasjement som forsvarer for Nelson Mandela og andre som sto opp mot apartheid i hjemlandet Sør-Afrika, til rolla som dommer i noen av vår tids mest toneangivende internasjonale rettsprosesser». Hennes siste oppgave var å lede FNs uavhengige undersøkelseskommisjon for de okkuperte palestinske områdene, som leverte sin rapport i fjor.

Mari Skurdal