Leder

Kostnader

Pål Hellesnes

I august for tre år siden feide det som skulle bli hetende ekstremværet «Hans», inn over Sørøst-Norge. På under tre døgn falt det 100 millimeter nedbør i Hallingdal, Valdres, på Toten og andre steder. Følgene var omfattende: Flom, jordskred, stengte veier og jernbanelinjer. Skadene ble allerede høsten 2023 anslått til å være opp mot fire milliarder kroner. Seinest i statsbudsjettet for 2026 utløste «Hans» 300 millioner kroner i flomsikringstiltak i Nesbyen.

Mens denne teksten skrives, herjes deler av Europa av et motsatt problem: Ekstrem varme og tørke. I Frankrike har de hatt den høyeste gjennomsnittstemperaturen noensinne målt. Større arrangementer, som Paris Pride, har blitt utsatt, offentlig alkoholkonsum er midlertidig forbudt i byen og titalls mennesker har dødd som følge av varmen. I tillegg til de åpenbare menneskelige lidelsene fører hetebølgen med seg enorme økonomiske konsekvenser. Produktiviteten stuper, energikonsum fyker i været, og landbruket lider.

«Hva koster det over tid når vi ikke har gjort nok?»

Både ekstremvær som«Hans»og ekstreme hetebølger vil bli vanligere framover. Det er internasjonal konsensus om at dette er blant konsekvensene av menneskeskapte klimaendringer. Når vi varmer opp kloden, har det en kostnad – både menneskelig og økonomisk. Effektene er enda verre i andre deler av verden. Og når det blir ulevelig ett sted, flykter folk. EU har anslått at 376 millioner mennesker globalt har måttet flytte på grunn av ulike naturkatastrofer siden 2008. Det tallet kommer til å øke. Noen av disse menneskene vil komme hit.

Disse kjensgjerningene er egentlig lite omstridt politisk. Ingen av partiene på Stortinget nekter for eksistensen av klimaendringene, og alle sier at de er for å kutte utslipp av klimagasser. Men utslippene fortsetter, og det er ingenting som tyder på at Norge kommer til å nå klimamålene. Innvendingene mot kraftfulle klimatiltak er gjerne at det er dyrt, enten for staten, næringslivet eller folk flest. Det er noe sant i det. Omlegging av produksjon, infrastruktur og forbruksmønstre er ikke gratis. Men noe mangler i regnestykkene: Hva koster det over tid når vi ikke har gjort nok og neste katastrofe treffer? Og den etter der? Hvem kommer da til å ta regningen?

Leder

Fly mot nord

I forrige uke sendte samferdselsminister Kamzy Gunaratnam (Ap) ut et forslag fra Oslo Economics om de statlig finansierte flyrutene i Nord-Norge på høring. Ett av det private selskapets forslag er å fjerne kjøp av de såkalte FOT-rutene (forpliktelser til offentlig tjenesteytelse) fra Vardø i Finnmark, Mosjøen på Helgeland, Stokmarknes i Vesterålen, Namsos i Trøndelag, samt å legge ned flyruta mellom Røst og Bodø, for å erstatte den med helikopter. Det kan bety nedleggelse av flyplassene. I mai år ble regjeringen overkjørt av en brei stortingskoalisjon da den gikk inn for ny anbudskonkurranse om FOT-rutene i Sør-Norge, som ville innebære økte priser og redusert kapasitet. Også da lå en rapport fra Oslo Economics til grunn. Disse flyrutene er selve livsnerven for folk, næringsliv, helsetjenester og beredskap i viktige deler av landet, spesielt i Nord-Norge. I Finnmark og Troms omfatter FOT-rutene 13 lufthavner, Kirkenes, Vadsø, Vardø, Båtsfjord, Berlevåg, Mehamn, Honningsvåg, Hammerfest, Alta, Lakselv, Sørkjosen, Hasvik og Tromsø.

Bjørgulv Braanen

Truslene rundt oss

Lenge før teknologien bak dagens kunstige intelligens ble allemannseie, trykket magasinet The New Yorker en vitsetegning som plutselig føles relevant. På tegningen sitter en mann ved et leirbål med tre barn. Rundt dem skimtes et goldt, øde landskap. «Ja», sier mannen til barna, «planeten ble ødelagt. Men i et vakkert, historisk øyeblikk skapte vi store verdier til aksjonærer.» De siste ukene har dommedagsklokka blitt stilt flere hakk nærmere undergang, og denne gang er det ansatte ved de største teknologiselskapene som drar i nødbremsen. På X og i intervjuer anslår de sannsynligheten for at kunstig intelligens kan utrydde menneskeheten innen de neste ti årene til ti prosent.

Mari Skurdal

Det finnes alter­na­tiver

Onsdag holdt EU-president Ursula von der Leyen den årlige State of the European Union-talen i Strasbourg. Hun brukte Charles Dickens åpningslinjer fra «To byer» for å sette stemningen: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Der Dickens beskrev tida rundt den franske revolusjonen med disse ordene, brukte von der Leyen dem for å beskrive nåtida, hvor vi har enorme utfordringer, men også enorme muligheter. Utfordringene hun pekte på, var blant annet handelsubalansen med Kina, russiske hybridangrep og Ceuta-krisa, hvor tusenvis av mennesker kom seg forbi gjerdene til den spanske eksklaven helt nord på det afrikanske kontinentet. Kunstig intelligens og skjerm­avhengighet var andre temaer. Talens kanskje mest overraskende moment kom til slutt. Vendt mot den kanadiske statsministeren Mark Carney – «Dear Mark» – sa hun at hun vil arbeide for at Canada kan bli EUs første assosierte medlem. EU-presidenten mener det haster for EU å tenke nytt om partnerskapene sine.

Mari Skurdal