Kari Kristensen har delt denne artikkelen med deg.

Kari Kristensen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
Leder

Er det greit at jeg er jeg?

Homofile på baren Stonewall i New York gjorde 28. juni 1969 opprør mot politiets gjentatte trakasserier og arrestasjoner. Det regnes som startskuddet for den moderne homokampen, der skeive av alle kategorier har rettet ryggen og stått fram i stolthet over den de er. Svært mye er vunnet i tiårene vi har lagt bak oss. Et overveldende flertall av befolkningen har positive holdninger til lesbiske og homofile. Det er urovekkende at det er en liten økning i negative holdninger til transpersoner, men over 80 prosent er positive eller nøytrale. Det er et solid fundament å bygge videre på.

«Da kan man også selv åpne seg og blomstre.»

Pride-feiringen handler om vår aksept for forskjellighet. Ikke i den forstand at vi alle skal være like eller enige, men at vi har en romslighet som gjør at vi kan leve sammen, side om side, i all vår ulikhet. Det er en avgjørende kvalitet ved samfunnet, som ikke bare handler om seksuell legning. Det er en verdi vi alle har behov for. Motsatsen til toleranse og inkludering er inkvisisjonen, der alle midler tas i bruk for å bekjempe kjettere og kjetteri. Det er knapt grenser for hva slags grusomheter menneskene kan utføre mot hverandre, hvis de blir pisket fram av krav om ensretting, underordning og innordning.

Et samfunn er avhengig av samhørighetsfølelse, men den må basere seg på at alle skal inkluderes i fellesskapet. Det vil ikke fungere hvis kravet er at mennesker skal benekte seg selv. Toleranse og aksept for annerledeshet betyr ikke at vi alle skal overta den andres ståsted, synspunkter og virkelighet, men at vi skal akseptere at folk er annerledes enn oss selv. Det gjør det også mulig å akseptere seg selv, for alle er vi annerledes. «Er jeg elsket? Er jeg likt? Er det greit at jeg er jeg?», synger Nils Bech og Bjørn Eidsvåg. Det peker på hvor grunnleggende det er å bli akseptert som den man er: å bli tatt imot av omfavnende, tilgivende mennesker som vil en vel. Da kan man også selv åpne seg og blomstre. Det er ikke lenger noen grunn til å skjule seg. Striden for toleranse og mangfold er et omformende frigjøringsprosjekt som omfatter oss alle – en strid som må føres uopphørlig. Å kunne leve sammen i likeverdighet i all vår forskjellighet er en umistelig verdi. Gratulerer med dagen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Leder

Å spille outsider

Mens England kunne juble for en plass i VM-semifinalen natt til søndag, har Nigel Farage antakelig andre ting å tenke på. For det koker i britisk politikk, og denne gangen er det Farage som er i hardt vær. Reform UK-lederen granskes etter å ha mottatt en uregistrert gave fra en kryptomilliardær. Da han nylig trakk seg som parlamentsmedlem, utløste han samtidig et suppleringsvalg i Clacton – et valg han selv har framstilt som en mulighet til å reinvaske navnet sitt. Det ser imidlertidikke ut til å gå helt etter planen. Etter at de største partiene i Westminster valgte å ikke stille kandidater, har Count Binface – en komiker med en søppelbøtte på hodet – blitt den mest omtalte utfordreren. Valget Farage håpet skulle bli en demonstrasjon av egen styrke, har i stedet blitt politisk satire. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid Farages uttalelse om at han stiller til valg for å «utfordre etablissementet».

Frigjø­ringen frigjør ingen

Ved slutten av ukas Nato-toppmøte i Ankara fikk Jonas Gahr Støre en revolver i gave fra Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan. Den blir neppe avfyrt, men revolveren er ladet med tung symbolikk: Det altoverskyggende temaet er kravet om at medlemslandene må bruke mer penger på våpen. På 2010-tallet krevde Donald Trump at europeerne skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Så økte han kravet til 4 prosent, før det i fjor ble jekket opp til 5 prosent innen 2035. Fortsetter trenden, kan vi fort ende i samme opprustningsfart som i de mest intense fasene av den kalde krigen. Da kunne forsvarsbudsjettene ligge godt over 6 prosent av BNP. Norge er et av landene som nå sluser mest penger inn i forsvar, til forkleinelse for alle andre budsjettposter.

Demo­kratisk stresstest

I et tv-intervju tirsdag kveld kunngjorde Marine Le Pen at hun stiller som kandidat til presidentvalget i Frankrike om ni måneder. Det skjer på tross av at hun kan måtte drive valgkamp med fotlenke. I mars 2025 ble nemlig Nasjonal Samling-leder Le Pen idømt fire års fengsel for å ha misbrukt EU-midler. Videre ble toppolitikeren fratatt retten til å stille til valg i fem år. Men i ankesaken denne uka ble straffen i så stor grad redusert at veien igjen er åpen for å kjempe om presidentembetet. Samtidig, over kanalen, granskes Reform UK-leder Nigel Farage for å ha mottatt pengegaver, og denne uka trakk han seg fra Underhuset.