Leder

Frigjøringen frigjør ingen

Lars Vegstein

Ved slutten av ukas Nato-toppmøte i Ankara fikk Jonas Gahr Støre en revolver i gave fra Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan. Den blir neppe avfyrt, men revolveren er ladet med tung symbolikk: Det altoverskyggende temaet er kravet om at medlemslandene må bruke mer penger på våpen. På 2010-tallet krevde Donald Trump at europeerne skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Så økte han kravet til 4 prosent, før det i fjor ble jekket opp til 5 prosent innen 2035. Fortsetter trenden, kan vi fort ende i samme opprustningsfart som i de mest intense fasene av den kalde krigen. Da kunne forsvarsbudsjettene ligge godt over 6 prosent av BNP.

«Femprosentsmålet tjener USAs interesser.»

Norge er et av landene som nå sluser mest penger inn i forsvar, til forkleinelse for alle andre budsjettposter. Ifølge Natos oversikt ruster ingen andre opp like mye som oss når man deler utgifter på innbyggertall. Regjeringen framstiller dette som et politisk kinderegg. Vi holder USA inne, styrker vårt eget forsvar, og aller best: Vi blir mindre avhengig av hjelp utenfra. Sannheten er at frigjøringen fra USA er høyst illusorisk. Femprosentsmålet finnes fordi det tjener USAs interesser. Styrkeoppbygningen i Europa avlaster det amerikanske militæret, som dermed står friere til å true og intervenere andre steder på kloden. Men prosentregelen har også en annen og viktigere funksjon: Europeiske land binder opp store deler av sine statsbudsjetter til import av våpen og ammunisjon fra amerikansk forsvarsindustri. Slik skyfles europeiske skattepenger rett inn i Trumps handels­kappløp mot Kina, som er avskåret fra europeiske forsvarskontrakter.

Spania er et av få Nato-land som nekter å ta del i dette spillet. Statsminister Pedro Sánchez skrev denne uka på X at Spania fortsatt vil være en lojal Nato-partner, dog «uten å kutte en tomme av vår velferdsstat». Det er befriende at en Nato-leder slår fast det åpenbare: Når europeiske land tillater USA å diktere budsjettene deres, går det ut over europeernes velferd. Trumps svar er å utstede en liksom-ordre om å kutte all handel med Spania. Vår underdanige tilpasning til USA bør ikke fortsette. Det er på tide at vi kobler oss fri.

Leder

Mini­mumskrav

Vänsterpartiet i Sverige måtte fjerne over 90 kandidater på valglistene etter avsløringer om at de hadde spredd antisemittiske, pro-putinistiske og konspiratoriske innlegg på sosiale medier. Det kan tyde på at partiet ikke i tilstrekkelig grad har hatt oversikt over kandidatene, eller hvis de har hatt det, har de sett litt stort på det for husfredens skyld. Det etterforskes også påstander om valgfusk i Borlänge i Dalarna, der det skal ha blitt delt ut forhåndsavkryssede lister for en kandidat som ble valgt til Riksdagen. Fra enkelte hold i Vänsterpartiet har det blitt hevdet at medier og politiske motstandere driver en kampanje mot partiet med rasistiske overtoner etter at den somaliske kandidaten ble valgt. Det kan de ha all verdens rett i. Vänsterpartiet har mange fiender, som vil benytte enhver anledning til å sverte partiet. Det er på en måte et venstreradikalt partis «arbeidsbetingelser».

Bjørgulv Braanen

Faneflukt

I valgkampen før forrige stortingsvalg gikk Ap ut mot høyresidas ønsker om å kutte kraftig i skattenivået. Partiets finanspolitiske talsperson Tuva Moflag argumenterte blant annet for at kraftige skattekutt var uansvarlig i en situasjon der utgiftene til velferdsstaten kom til å øke, blant annet på grunn av flere eldre. Nå har pipa fått en annen lyd. Aps mål er nå å få i stand et skatteforlik med høyresida, og premisset er klart: Det vil bety lavere samlet skattenivå. Det man nå er uenige om, er hvilke skatter og hvor mye de skal kuttes. Moflag har uttalt til NRK at Ap særlig ønsker å kutte i inntektsskatten, og hun får lovord fra Høyre, mens Frp har gjort det klart at de også krever skattekutt for næringslivet. Også til venstre øker iveren for skattekutt.

Pål Hellesnes

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.

Ole Øyvind Sand Holth