Leder

Frigjøringen frigjør ingen

Lars Vegstein

Ved slutten av ukas Nato-toppmøte i Ankara fikk Jonas Gahr Støre en revolver i gave fra Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan. Den blir neppe avfyrt, men revolveren er ladet med tung symbolikk: Det altoverskyggende temaet er kravet om at medlemslandene må bruke mer penger på våpen. På 2010-tallet krevde Donald Trump at europeerne skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Så økte han kravet til 4 prosent, før det i fjor ble jekket opp til 5 prosent innen 2035. Fortsetter trenden, kan vi fort ende i samme opprustningsfart som i de mest intense fasene av den kalde krigen. Da kunne forsvarsbudsjettene ligge godt over 6 prosent av BNP.

«Femprosentsmålet tjener USAs interesser.»

Norge er et av landene som nå sluser mest penger inn i forsvar, til forkleinelse for alle andre budsjettposter. Ifølge Natos oversikt ruster ingen andre opp like mye som oss når man deler utgifter på innbyggertall. Regjeringen framstiller dette som et politisk kinderegg. Vi holder USA inne, styrker vårt eget forsvar, og aller best: Vi blir mindre avhengig av hjelp utenfra. Sannheten er at frigjøringen fra USA er høyst illusorisk. Femprosentsmålet finnes fordi det tjener USAs interesser. Styrkeoppbygningen i Europa avlaster det amerikanske militæret, som dermed står friere til å true og intervenere andre steder på kloden. Men prosentregelen har også en annen og viktigere funksjon: Europeiske land binder opp store deler av sine statsbudsjetter til import av våpen og ammunisjon fra amerikansk forsvarsindustri. Slik skyfles europeiske skattepenger rett inn i Trumps handels­kappløp mot Kina, som er avskåret fra europeiske forsvarskontrakter.

Spania er et av få Nato-land som nekter å ta del i dette spillet. Statsminister Pedro Sánchez skrev denne uka på X at Spania fortsatt vil være en lojal Nato-partner, dog «uten å kutte en tomme av vår velferdsstat». Det er befriende at en Nato-leder slår fast det åpenbare: Når europeiske land tillater USA å diktere budsjettene deres, går det ut over europeernes velferd. Trumps svar er å utstede en liksom-ordre om å kutte all handel med Spania. Vår underdanige tilpasning til USA bør ikke fortsette. Det er på tide at vi kobler oss fri.

Leder

Tilbake til hverdagen

Kong Harald er stedt til hvile på Akershus festning etter en vakker seremoni i Oslo Domkirke. Åpningssalmen var Edvard Hoems «No stig vår song», som opprinnelig ble skrevet til kongens 70-årsdag i 2007 og som siden har gått inn som en av våre mest brukte nyere salmer. Programmet var i kong Haralds ånd: I tråd med hans omfavnelse av Norges rike mangfold var det lystenning fra representanter fra flere trossamfunn. Statsminister og stortingspresident holdt taler, og kronprinsesse Victoria av Sverige leste Frans av Assisis bønn. Det var et rørende øyeblikk da Åge Aleksandersen og Tuva Syvertsen framførte «Jørgen Hattemaker» av Alf Prøysen, en av de aller fineste sangene vi har. Vi håper de frammøtte utenlandske regentene fra fjern og nær, demokratier og diktaturer, får oversatt teksten om hattemakeren som funderer over hvor forskjellig han og kongen lever, men også de basale vilkårene menneskeslekta deler. Begravelsen markerer slutten på sørgetida og borgfreden, som landets politikere påla seg selv etter dødsfallet.

Mari Skurdal

Pisa-sjokk

Å la seg ryste av Pisa-sjokk har vi svært dårlige erfaringer med i Norge. Da resultatene fra den første internasjonale undersøkelsen kom i 2001, førte det til at den gamle – og utmerkete – læreplanen (L97), med klare læringsmål, ble forkastet. I stedet kom Kunnskapsløftet i 2006, som erstattet kunnskapsmål med kompetansemål, noe som åpenbart har bidratt til kunnskapsfallet i skolen. Det er et dystert bilde de nye Pisa-tallene tegner. Det er en betydelig økning i andel svakt presterende elever i alle de tre fagene som er undersøkt: lesing, matte og naturfag. Mange land opplever tilbakegang, men Norge faller mer og brattere enn andre. I lesing har andelen lavtpresterende i 10.

Bjørgulv Braanen

Historisk gjenklang

Alternative für Deutschland (AFD) fikk støtte av nesten 44 prosent av velgerne i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt søndag. At valget er et aldri så lite politisk jordskjelv i Tyskland, er ingen underdrivelse. Landets kristenkonservative forbundskansler, den stadig mindre populære Friedrich Merz, kaller det en «tektonisk omveltning». Det kan bli representanter fra Merz’ eget parti som sikrer AFD det parlamentariske grunnlaget for å danne delstatsregjering, men også venstreorienterte Sarah Wagenknecht har åpnet for å slippe AFD fram til makt i delstaten – med flere profilerte utmeldinger som direkte konsekvens. Uansett ser det ut som AFD, under ledelse av den unge og karismatiske Ulrich Siegmund, vil ta makten i den østtyske delstaten. AFDs lokale program er omfattende og offensivt. Det plasserer partiet i tydelig opposisjon til resten av den tyske partifloraen, som bare omtales som «gammelpartiene».

Mari Skurdal