Leder

Demokratisk stresstest

I et tv-intervju tirsdag kveld kunngjorde Marine Le Pen at hun stiller som kandidat til presidentvalget i Frankrike om ni måneder. Det skjer på tross av at hun kan måtte drive valgkamp med fotlenke. I mars 2025 ble nemlig Nasjonal Samling-leder Le Pen idømt fire års fengsel for å ha misbrukt EU-midler. Videre ble toppolitikeren fratatt retten til å stille til valg i fem år. Men i ankesaken denne uka ble straffen i så stor grad redusert at veien igjen er åpen for å kjempe om presidentembetet. Samtidig, over kanalen, granskes Reform UK-leder Nigel Farage for å ha mottatt pengegaver, og denne uka trakk han seg fra Underhuset. Hensikten er å utløse et suppleringsvalg som han selv vil stille i. Dermed blir det opp til velgerne å bestemme over hans politiske framtid.

«Hun kan måtte drive valgkamp med fotlenke.»

Le Pen og Farage hevder begge at etterforskningen av dem er politisk motivert. Særlig Farage har vært opptatt av å gjenta at pressen og politiske motstandere jobber for å sverte ham og partiet. «Etablissementet har bestemt seg for at de ikke kan slå oss på ærlig vis, og tyr derfor til uredelige metoder», hevdet Farage under en pressekonferanse tirsdag. Le Pen uttalte på sin side at det var «en seier for demokratiet» at hun fortsatt får stille til valg. Saken mot henne får være opp til «det franske folket å dømme», mente hun. Det er kun politikere med selvtillit som våger å ta slike sjanser. For i bakgrunnen av skandalene må vi ikke glemme at Le Pens Nasjonal Samling og Farages Reform UK leder klart på meningsmålene i Frankrike og Storbritannia om dagen.

Både Le Pens appell til folkerøsta i spørsmålet om hun er skyldig, og Farages kritikk av «etablissementet», er klassiske eksempler på farlig høyrepopulistisk retorikk. Det kjenner vi ikke minst fra Donald Trumps USA, hvor Trump dyrker ideen om at det finnes en skjult elite eller «dypstat» som kjemper for å holde utfordreren unna makta. Så langt har Trump klart å parere en rekke rettssaker, dommer og anker ved å gjenta narrativet om at skjulte krefter jobber mot ham. Kun ved å styrke tilliten til rettsstaten og de demokratiske institusjonene kan vi sørge for at slike ideer ikke får sterkere rotfeste i Europa.

Leder

Mini­mumskrav

Vänsterpartiet i Sverige måtte fjerne over 90 kandidater på valglistene etter avsløringer om at de hadde spredd antisemittiske, pro-putinistiske og konspiratoriske innlegg på sosiale medier. Det kan tyde på at partiet ikke i tilstrekkelig grad har hatt oversikt over kandidatene, eller hvis de har hatt det, har de sett litt stort på det for husfredens skyld. Det etterforskes også påstander om valgfusk i Borlänge i Dalarna, der det skal ha blitt delt ut forhåndsavkryssede lister for en kandidat som ble valgt til Riksdagen. Fra enkelte hold i Vänsterpartiet har det blitt hevdet at medier og politiske motstandere driver en kampanje mot partiet med rasistiske overtoner etter at den somaliske kandidaten ble valgt. Det kan de ha all verdens rett i. Vänsterpartiet har mange fiender, som vil benytte enhver anledning til å sverte partiet. Det er på en måte et venstreradikalt partis «arbeidsbetingelser».

Faneflukt

I valgkampen før forrige stortingsvalg gikk Ap ut mot høyresidas ønsker om å kutte kraftig i skattenivået. Partiets finanspolitiske talsperson Tuva Moflag argumenterte blant annet for at kraftige skattekutt var uansvarlig i en situasjon der utgiftene til velferdsstaten kom til å øke, blant annet på grunn av flere eldre. Nå har pipa fått en annen lyd. Aps mål er nå å få i stand et skatteforlik med høyresida, og premisset er klart: Det vil bety lavere samlet skattenivå. Det man nå er uenige om, er hvilke skatter og hvor mye de skal kuttes. Moflag har uttalt til NRK at Ap særlig ønsker å kutte i inntektsskatten, og hun får lovord fra Høyre, mens Frp har gjort det klart at de også krever skattekutt for næringslivet. Også til venstre øker iveren for skattekutt.

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.