Leder

Demokratisk stresstest

I et tv-intervju tirsdag kveld kunngjorde Marine Le Pen at hun stiller som kandidat til presidentvalget i Frankrike om ni måneder. Det skjer på tross av at hun kan måtte drive valgkamp med fotlenke. I mars 2025 ble nemlig Nasjonal Samling-leder Le Pen idømt fire års fengsel for å ha misbrukt EU-midler. Videre ble toppolitikeren fratatt retten til å stille til valg i fem år. Men i ankesaken denne uka ble straffen i så stor grad redusert at veien igjen er åpen for å kjempe om presidentembetet. Samtidig, over kanalen, granskes Reform UK-leder Nigel Farage for å ha mottatt pengegaver, og denne uka trakk han seg fra Underhuset. Hensikten er å utløse et suppleringsvalg som han selv vil stille i. Dermed blir det opp til velgerne å bestemme over hans politiske framtid.

«Hun kan måtte drive valgkamp med fotlenke.»

Le Pen og Farage hevder begge at etterforskningen av dem er politisk motivert. Særlig Farage har vært opptatt av å gjenta at pressen og politiske motstandere jobber for å sverte ham og partiet. «Etablissementet har bestemt seg for at de ikke kan slå oss på ærlig vis, og tyr derfor til uredelige metoder», hevdet Farage under en pressekonferanse tirsdag. Le Pen uttalte på sin side at det var «en seier for demokratiet» at hun fortsatt får stille til valg. Saken mot henne får være opp til «det franske folket å dømme», mente hun. Det er kun politikere med selvtillit som våger å ta slike sjanser. For i bakgrunnen av skandalene må vi ikke glemme at Le Pens Nasjonal Samling og Farages Reform UK leder klart på meningsmålene i Frankrike og Storbritannia om dagen.

Både Le Pens appell til folkerøsta i spørsmålet om hun er skyldig, og Farages kritikk av «etablissementet», er klassiske eksempler på farlig høyrepopulistisk retorikk. Det kjenner vi ikke minst fra Donald Trumps USA, hvor Trump dyrker ideen om at det finnes en skjult elite eller «dypstat» som kjemper for å holde utfordreren unna makta. Så langt har Trump klart å parere en rekke rettssaker, dommer og anker ved å gjenta narrativet om at skjulte krefter jobber mot ham. Kun ved å styrke tilliten til rettsstaten og de demokratiske institusjonene kan vi sørge for at slike ideer ikke får sterkere rotfeste i Europa.

Leder

Bi­standskutt

Elon Musk, verdens rikeste mann, fikk bare noen få måneder som sjef for Trumps «DOGE»-prosjekt. Han fikk likevel tid til å ødelegge amerikansk bistand, USAID. I en artikkel i The Lancet anslås følgene til å være mellom 8 og 19 millioner døde i årene fram mot 2030. Etter å ha blitt kritisert for å bidra til millioner av døde barn, svarte Musk med å si at ingen kan navngi ett eneste offer for kuttene. Da The New York Times-journalist Nicholas Kristof kunne identifisere en rekke navngitte personer som døde etter at USAID-støttede prosjekter ble stanset, svarte Musk med sedvanlig stil og klasse: «Du er en drittsekk og en løgner.» Musk er del av en internasjonal høyre­sidetrend: Basert på svak eller ingen dokumentasjon hevdes det at bistand er drevet av korrupsjon, at den ikke hjelper, eller til og med at den gjør vondt verre. Disse ideene vinner terreng, for i de fleste land kuttes det.

Uverdige kutt for uføre

Kutt i uføretrygda under rusbehandling tvinger mange uføre til å avslutte behandlingen før den er ferdig, meldte NRK i helga. Kanalen intervjuet uføre Kjell Robin (36), som to ganger har gått i behandling for å få kontroll over alkoholproblemene. Begge ganger har han avsluttet behandlingen på grunn av økonomiske problemer. Årsaken er at Nav kutter uføretrygda til pasienter i rusbehandling til en brøkdel når behandling på institusjon trekker ut i tid. Måneden pasientene legges inn, og de tre påfølgende månedene, får de full uføretrygd. Deretter kuttes trygda med svimlende 86 prosent.

Det store vi

«Jeg? Nei. Ikke jeg. Vi! – Det store vi.» Ordene som avslutter Helge Krogs skuespill fra 1917 med nettopp den tittelen, ligger nå som et teppe av konfetti over landet. Etter 28 år har Norges herre­landslag igjen slått Brasil 2–1 i VM i fotball, og den nasjonale euforien vil ingen ende ta. Det store vi er åpent for alle. Det var akkurat sånn det skulle skje. Det var meningen at Patrick Berg skulle lempe inn et mål to og et halvt minutt inn i kampen og få det annullert – så Norge skulle få kjenne på at det var mulig å skåre mot Brasil.