Leder

Norwenglish

Når Europa mer enn noensinne trenger å stå samlet mot et bråsint og uforutsigbart USA, kunne det være en god idé å styrke opplæringen i tysk, fransk og spansk. Dessverre er Norge i ferd med å gå motsatt vei. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap), som ellers har utvist mye klokskap og handlekraft på sitt felt, satte i 2024 spørsmålstegn ved fremmedspråkenes relevans i ungdomsskolen. Nå står den videregående skolen for tur: Utdanningsdirektoratet foreslo i forrige uke å fjerne fremmedspråk som fellesfag på 1. og 2. trinn og gjøre det om til et valgfag. «Kunnskapsgrunnlaget vårt peiker ikkje på at framandspråk bør være felles for alle», skriver direktoratet.

«På landsbasis er halvparten av elevene i fransk 3 og tysk 3 borte.»

Ikke overraskende er språklærere i harnisk over forslaget, som beskrives som «radikalt». At hylekoret ikke er enda større, skyldes nok at antallet språkelever allerede er kraftig redusert. Fra 2028 fjernes tilleggspoengene for fordypning i fremmedspråk i den videregående skolen, og kunngjøringen har allerede fått konsekvenser. På landsbasis er halvparten av elevene i fransk 3 og tysk 3 borte, mens 25 prosent av elevene i spansk 3 er forsvunnet, ifølge Fremmedspråksenteret ved Høgskolen i Østfold. I landets hovedstad er det nå bare to skoler som tilbyr tysk fordypning. Oslo-elever som vil lære seg språket som snakkes i EUs mest folkerike land, risikerer med andre ord å måtte reise på tvers av byen for å rekke tysk­timene sine.

«Vi lever i en globalisert verden, og framtidas norske kandidater vil konkurrere med folk fra andre land som snakker tre–fire språk flytende», uttalte Anja Pietzuch, leder i Tyskforum, til Klassekampen tirsdag. Dette er ikke tomme trusler. Storbritannia, som ellers beskyldes for å ha «vendt Europa ryggen» gjennom brexit, har de siste ti årene gjort flere grep for å styrke fremmedspråkundervisningen i grunnskolen, blant annet gjennom egne programmer for latin og mandarin. Her hjemme virker det som regjeringen tenker at vi i framtida skal klare oss med norwenglish og KI-oversettelser. Det er en merkelig holdning i en verden som skriker etter ikke-anglifisert kultur og dialog over landegrensene.

Leder

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.

Usosialt budsjett

Det kan se ut som hovedstadens borgerlige byråd har lest Bibelen i sommerferien, for budsjettet det la fram i går, legger seg tett opp til Matteusevangeliet: «Den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» De som har, er i dette tilfellet noen av Norges aller rikeste personer, som er bosatt i noen av landets mest lukrative eiendommer. Siden 2016 har de måttet betale skatt på eiendommene sine. Dagens byråd, utgått fra Høyre og Venstre, har allerede redusert skatten, men i det nye budsjettframlegget er den helt fjernet. Med det går Oslos innbyggere glipp av én milliard kroner som kunne gått til velferd eller andre presserende oppgaver. For bydelene innebærer budsjettet store kutt – eller effektiviseringskrav, som byrådet kaller det. En oversikt Aftenposten har gjort, viser at det er Oslos velbemidlede områder som i dag betaler mest i eiendomsskatt.