Venstreorienterte Abdul El-Sayed vant valget om å bli Demokratenes kandidat til senatsvalget i Michigan i USA. Det får VG og Aftenposten til å rynke brynene i bekymring. VGs foretrukne USA-ekspert er Eirik Løkke, tidligere rådgiver i Høyre og ansatt i Civita. Han spår at El-Sayeds seier «kan ødelegge for Demokratene». Kommentator Christina Pletten i Aftenposten skriver at å vinne tilbake makta i Kongressen er Demokratenes eneste sjanse til å stanse Donald Trump. «Men Demokratenes håp trues av en intern maktkamp», mener hun, med henvisning til suksessen til El-Sayed og partiets mer venstreorienterte kandidater.
«El-Sayeds hjertesak er Michiaid.»
Det er kanskje ikke så underlig at borgerlige forståsegpåere er negative til venstrevridde politikere. Men det er verdt å minne om at ideen de forfekter om at bare moderate eller høyreorienterte politikere kan slå Maga-kandidater, flere ganger har vist seg å slå feil. Det har slått feil i begge presidentvalgkampene Trump vant. Og nettopp i Michigan tapte favorittkandidaten til etablissementet i Det demokratiske partiet, Hillary Clinton, mot venstreutfordrer Bernie Sanders i primærvalget i 2016. Ville Sanders stått sterkere i en presidentvalgkamp mot Trump det året? Det vet vi ikke. Men vi vet at Clinton tapte.
Abdul El-Sayed er ingen politisk nykommer. Han stilte til valg som Michigan-guvernør i 2018 og fikk 30 prosent av stemmene, til tross for at han nektet å ta imot penger fra selskaper. Siden har han vært del av bevegelsen til Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez. De har brukt årene på å bygge en sterkere organisasjon, som blant annet førte Zohran Mamdani helt til topps i New York. El-Sayeds hjertesak er Michiaid, en delstatsvariant av Sanders-prosjektet Medicare for all. Og helsehjelp til alle, finansiert over skatteseddelen, burde ikke provosere Schibsted-avisenes USA-fortolkere. Men det er rart med det: USAs befolkning skal liksom ikke få ønske seg de universelle velferdsgodene vi har, eller reagere på den korrumperende effekten penger har på amerikansk politikk. Hvorfor? Fordi udokumenterte valgstrategier holdes fram som viktigere enn de konkrete, politiske sakene – saker enhver norsk demokrat ellers burde støtte opp om.
