Leder

Misforstått avstraffelse

Norge er 1 av 11 land som vil innføre felles europeiske tiltak for å gjøre det mye vanskeligere å utstede turistvisum til russiske statsborgere. Det kommer fram i et brev lagt fram under EUs innenriksministermøte i Luxemburg i går, der Norge deltok som del av Schengen-samarbeidet. Brevet, som er signert både av justisminister Astri Aas-Hansen og utenriksminister Espen Barth Eide, og som først ble omtalt av NTB, krever «en lang mer restriktiv og samstemt visumpolitikk i alle EU-land overfor russere». De begrunner dette både med Europas sikkerhet og ønsket om å presse Russland til å avslutte krigen i Ukraina.

«Det spiller rett inn i Putins fortelling om et fiendtlig Vesten.»

I underkant av en halv million russere fikk i fjor turistvisum til Schengen-området. De fleste av disse visumene ble utstedt av Frankrike, Italia og Spania. Aas-Hansen kaller tallene «dypt urovekkende». Hun skryter også av Sverige, som var landet som tok initiativ til brevet. Det som framstår minst like urovekkende, er imidlertid retorikken til den svenske migrasjonsministeren Johan Forssell, når han overfor det svenske nyhetsbyrået TT skal forklare hvorfor den russiske turismen til Europa må stanses. Forssell sier blant annet at «russerne bruker alle smutthull som finnes for å gjøre skadelige ting», og at «det som trengs, er at man skaper en mulighet for å si nei til russiske turister fordi de er russere».

Det er i seg selv tvilsomt om det hjelper Ukrainas forsvarskamp at Europa stenger ute vanligere russere, som verken har bedt om eller har makt til å stanse Vladimir Putins krig. Et langt mer sannsynlig utfall er at det styrker oppslutningen om Putin, fordi denne typen tiltak spiller rett inn i hans fortelling om et fiendtlig og uforsonlig Vesten, som aldri kommer til å akseptere vanlige russere, uansett hva de mener om krigen. Når disse menneskene i tillegg får høre at de straffes «fordi de er russere», slik den svenske migrasjonsministeren understreker, framstår det nærmest som et forsøk på å garantere at tiltaket virker mot sin hensikt. Det er verken Norge eller noen andre europeiske land tjent med.

Leder

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.