Er Norge et kapitalistisk klassesamfunn, i tråd med Karl Marx’ ideer?
Ja, mener mange. Nei, mener sosiolog og professor Gunnar C. Aakvaag. Han er blant bidragsyterne i det nye nummeret av tidsskriftet Agora, som har tema «Marx i dag».
Vi møter Aakvaag i Oslo for en prat om artikkelen, hvor han ser nærmere på sentrale poenger i Marx’ «Kapitalen» (1867) – for så å argumentere mot at dette er relevant for norske forhold.
Han mener Marx’ teori om det kapitalistiske klassesamfunnet er overbrukt blant sosiologer som analyserer Norges historie.
– Dette er faglig oppegående folk jeg har stor respekt for, men jeg er rykende uenig med dem om den overordnede analysen av det norske samfunnet, sier Aakvaag.
Snakkesalig demokrati
– La oss først klargjøre hva Marx’ tese går ut på, kort oppsummert?
– Det er ekstremt viktig å trekke et skille mellom et samfunn med klasser, som Norge opplagt er, og et klassesamfunn. Du kan ikke snakke om et klassesamfunn bare fordi man har klasser. Det er som å snakke om et familiesamfunn fordi man har familier. Marx’ argumentasjon er langt mer forpliktende, hvor klassedynamikker og kapitalismens logikk styrer hele samfunnet.
Aakvaag peker på tre antakelser hos Marx. Den første er at kapitalismen har en form for essens eller lovmessighet. Den andre er at essensen er det han kaller de økonomiske omstendigheters stumme tvang, der kapitalismen etablerer en økonomisk logikk som ubønnhørlig presser folk til å gjøre bestemte ting. Den tredje er at et samfunn først blir kapitalistisk når denne logikken underlegger seg alle samfunnets sfærer.
– Det jeg gjør, er å spørre: Stemmer det for Norge og hvordan vi har utviklet oss historisk og fungerer i dag? Og da slår det meg at nei, det stemmer ikke i det hele tatt, sier Aakvaag.
Han viser til en mengde forskning som er gjort på framveksten av den norske modellen, som Aakvaag mener startet med Grunnloven i 1814.
– Det er starten på det moderne Norge. Vi gikk fra å være undersåtter til å bli borgere med like rettigheter etter loven. Så kan man diskutere hvor universelle de egentlig var, men det er ingen tvil om at man fullstendig reorganiserte det norske samfunnet og det politiske systemet, og etablerte demokratiske spilleregler. Moderne norsk historie handler om at ulike bevegelser og grupper har brukt muligheten Grunnloven ga, som jeg kaller det demokratiske maktkretsløpet. Slik har vi bygget dagens samfunn.
Mens Marx ser for seg den økonomiske systemtvangen som drivkrafta i et moderne samfunn, er det ikke sånn det har sett ut i Norge, mener Aakvaag.
– Det er ikke økonomi, klasse og kapitalisme som har drevet det norske samfunnet framover. Det er politikk og det jeg kaller et snakkesalig demokrati.
Statlig kapitalisme
– I Norge hadde vi ikke noen adel eller tilsvarende overklasse etter 1814. Det er viktig, mener du?
– Marx’ forklaring på hvordan kapitalistiske samfunn blir til, er at man har et sterkt storborgerskap og industriherrer som driver kapitalismen framover, blant annet ved å ta fra bøndene jorda de bor på og tvinge dem til å selge arbeidskrafta si i byen. Men i Norge hadde vi ikke noe slikt ved starten av 1800-tallet – storborgerskapet som hadde drevet med trelasthandel, gikk konk etter Napoleonskrigene. Det vi faktisk hadde, var bønder, der cirka halvparten var selveiere. Og de som trengte jobb, dro heller til USA enn å bli proletarer i Norge, sier Aakvaag.
Ikke minst hadde vi en ambisiøs embetsstand, som hadde studert og reist i Europa og tatt til seg opplysningstidas ideer om frihet, likhet og brorskap, forteller han.
– Det er de som driver fram Grunnloven og et nytt politisk system. De ønsker et kapitalistisk samfunn, men de forstår at her finnes verken proletariserte bønder eller storborgerskap, og dermed må man gjøre jobben selv. Resultatet blir en statlig iscenesatt kapitalisme. Det er forklaringen på hvorfor vi fikk kapitalisme i Norge. Og embetsstanden har ingen plass i Marx’ teori.
Etter at embetsstanden har etablert spillereglene, overtas stafettpinnen av ulike sosiale bevegelser, forteller Aakvaag: bondebevegelsen som nedkjemper eliteveldet, arbeiderne som driver fram den norske modellen med et organisert arbeidsliv, kvinnebevegelsen som nedkjemper mannsveldet og så videre. Slik har det norske samfunnet blitt bygget.
– Dermed bryter vi med Marx’ tese om at all historie er historien om klassekamp. Norsk historie inneholder klassekamp, men også en rekke andre konflikter, som mellom sentrum og periferi, bønder og embetsstand, menn og kvinner.
Vi har fått til noe bra
Mens Marx ser for seg at politikken ivaretar de økonomiske interessene til den dominerende klassen, er det motsatt i Norge, mener Aakvaag.
«Politikken sitter i førersetet, ikke økonomien.»
— Gunnar C. Aakvaag, professor
– Politikken sitter i førersetet, ikke økonomien. Vi hadde knapt innført kapitalismen før staten ble brukt til å regulere den. Tenk på venstrekapitalismen mot slutten av 1800-tallet, med forsikrings- og velferdsordninger, De Castbergske barnelover og så videre. Vi vil ha kapitalisme, men ikke problemene som følger med. Og aller sterkest kommer det til uttrykk med den sosialdemokratiske orden og arbeiderpartistaten i etterkrigstida, sier han og fortsetter:
– Arbeiderklassen har kjempet fram velferdsstaten, makroøkonomisk styring og trepartssamarbeid. Det samme gjelder kvinnebevegelsen – tenk på abortloven og likestillingsloven. Mens Marx ser for seg en stat som fremmer industrikapitalistenes interesser, ser vi at undertrykte grupper har brukt den norske staten aktivt for å kjempe fram sine interesser, med stor grad av suksess.
– Du mener at norske sosiologer lener seg for mye på Marx i analyser av det norske samfunnet. Hva er konsekvensen av det?
– Fallgruva er det man litt enkelt kan kalle elendighetssosiologi. Norsk sosiologi har vært kjempeviktig, også i utviklingen av den norske modellen i etterkrigstida, ved at man har løftet fram marginaliserte grupper, og så har det ført til diskusjon og tiltak som har løftet dem inn i fellesskapet. Men sosiologene har også tegnet et for pessimistisk bilde av det norske samfunnet, og når du spør dem om hvorfor vi tross alt skårer så høyt på verdensbasis, er ryggmargsrefleksen å peke på alt som går dårlig, sier Aakvaag.
Om man svartmaler den norske modellen, gir det et for ensidig bilde av samfunnet, mener han.
– Da får vi ikke øye på den enorme kapasiteten vi har til å organisere samfunnet vårt slik at flere lag av befolkningen får mulighet til å leve gode liv.
Marx-frelste sosiologer
En av grunnene til at Marx har blitt så populær, er at det er lett å identifisere seg med de politiske målsettingene hans, tror Aakvaag: De fleste er enige om at alle mennesker bør få utfolde sine evner og leve harmoniske liv. En annen grunn er at han gir så enkle svar: Uansett hva problemet er, er årsaken kapitalismen.
Da Aakvaag var student på 1990-tallet, var sosiologene mer kritiske til Marx, forteller han.
– Norske sosiologer hadde skrevet den første systematiske, empiriske analysen av Marx’ teori om klassesamfunnet, «Klassesamfunnet på hell?» (1987), hvor de konkluderer tydelig med at Marx tar feil: Om du med et klassesamfunn mener at klasseskiller er den dominerende årsaken til ulikhet og konflikt, er ikke Norge det. Men nå opplever jeg at klassesamfunnet har gjenoppstått i norsk sosiologi. Nye generasjoner skriver tekster med tittelen «Var klassesamfunnet noen gang på hell?», der svaret er nei, sier han.
Artikkelen Aakvaag viser til som eksempel, ble skrevet av Magne Flemmen og Maren Toft i 2019.
– Det man ofte gjør, er å påvise at det finnes effekter av klasse på utdanning, inntekt, helse og så videre. Og ja, det finnes klasse i det norske samfunnet. Men du kan ikke derfra slutte at Norge er et klassesamfunn. I så fall må du lage en teoretisk modell og vise at den dominerende klassen organiserer samfunnet på en slik måte at den opprettholder egne privilegier. Det har disse sosiologene aldri gjort, og når man går til den teorien som finnes – Marx – er den opplagt feil.
– Vanlige folk i Norge opplever vel at de er underlagt økonomiens stumme tvang – ta debatten om barnehagestart, der foreldre opplever at de ikke har noe annet valg enn å slutte seg til arbeidslinja?
– Det er ingen tvil om at vi har en form for økonomisk systemtvang. 90 prosent av norske arbeidstakere er avhengige av å selge arbeidskrafta si. Men det vi gjør når vi er misfornøyde i Norge, er at vi diskuterer problemene og kommer fram til politiske løsninger – vi bruker staten til å innkapsle de verste konsekvensene kapitalismen fører med seg. At kvinner har gått ut i arbeidslivet og at vi derfor har bygd ut barnehagedekningen er et resultat av villet politikk, og det har vært en viktig del av det feministiske likestillingsprosjektet.
