Leder

En enorm utfordring

Fremskrittsparti-leder Sylvi Listhaug har brukt opptakten til årets 1. mai-markering til å gå til frontalangrep på Arbeiderpartiet. Budskapet hennes er at Frp har tatt over Aps rolle som partiet for vanlige folk. «Ap, som ble stiftet for småkårsfolk i 1887, har nå blitt den eliten de den gangen kjempet mot», sier Listhaug til VG. Dette budskapet skal hun framføre når hun entrer taler­stolen 1. mai, sier hun. Det skjer ikke på Youngs­torget i Oslo, men på Frps landsmøte, som åpner nettopp på arbeidernes internasjonale kampdag. Partiet som da samles, har vinden i ryggen. På målingene har Frp lenge vært Norges desidert største parti. Det er derfor en selvsikker Listhaug som utroper seg til folkets dronning 1. mai.

«Listhaugs fortelling om landet har fått feste seg.»

For arbeiderbevegelsen og den breie venstresida er Frps vekst en enorm utfordring. Partiets politikk vil føre til mer usikkerhet for folk i arbeid. Frps kjernesaker, kutt i skatter, avgifter og offentlig sektor, vil dessuten svekke Norges evne til å gjøre de høyst nødvendige oppgavene velferdsstaten har påtatt seg for trygghet, omsorg, helse og utdanning. Likevel er det ikke slik en stor del av Norges befolkning ser på saken. Det ser snarere ut som Listhaugs fortelling om alt som er galt i landet, har fått feste. Den handler om en sløseristat, som ødelegger for næringsliv i distriktene og nærmest napper penger ut av lomma på folk flest.

Hvordan har det endt sånn? Oppslutningen om velferdsstaten er sterk i Norge. Folk ønsker trygghet i sykdom, hender i eldreomsorgen og en god pensjon. Velferdssamfunnet er også grunnmuren for utviklingen av norsk næringsliv. Likevel har vi de seineste årene tillatt at Listhaugs bilde av sløserinasjonen Norge, har fått bite seg fast. Og kanskje er det ikke så rart ettersom sosialdemokratiske partier har brukt så mye av de siste tiårene på å framstille offentlig sektor som lite bærekraftig? Seinest denne uka justerte Ap sykelønnsordningen i arbeidsgivers favør, stikk i strid med fagbevegelsens ønsker. Fremskrittspartiet er ikke partiet for vanlige folk, men har et momentum akkurat nå. Utfordringen framover er å stikke hull på ideen om at offentlige utgifter ikke er annet enn et endeløst tapsprosjekt.

Leder

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.