Leder

En enorm utfordring

Fremskrittsparti-leder Sylvi Listhaug har brukt opptakten til årets 1. mai-markering til å gå til frontalangrep på Arbeiderpartiet. Budskapet hennes er at Frp har tatt over Aps rolle som partiet for vanlige folk. «Ap, som ble stiftet for småkårsfolk i 1887, har nå blitt den eliten de den gangen kjempet mot», sier Listhaug til VG. Dette budskapet skal hun framføre når hun entrer taler­stolen 1. mai, sier hun. Det skjer ikke på Youngs­torget i Oslo, men på Frps landsmøte, som åpner nettopp på arbeidernes internasjonale kampdag. Partiet som da samles, har vinden i ryggen. På målingene har Frp lenge vært Norges desidert største parti. Det er derfor en selvsikker Listhaug som utroper seg til folkets dronning 1. mai.

«Listhaugs fortelling om landet har fått feste seg.»

For arbeiderbevegelsen og den breie venstresida er Frps vekst en enorm utfordring. Partiets politikk vil føre til mer usikkerhet for folk i arbeid. Frps kjernesaker, kutt i skatter, avgifter og offentlig sektor, vil dessuten svekke Norges evne til å gjøre de høyst nødvendige oppgavene velferdsstaten har påtatt seg for trygghet, omsorg, helse og utdanning. Likevel er det ikke slik en stor del av Norges befolkning ser på saken. Det ser snarere ut som Listhaugs fortelling om alt som er galt i landet, har fått feste. Den handler om en sløseristat, som ødelegger for næringsliv i distriktene og nærmest napper penger ut av lomma på folk flest.

Hvordan har det endt sånn? Oppslutningen om velferdsstaten er sterk i Norge. Folk ønsker trygghet i sykdom, hender i eldreomsorgen og en god pensjon. Velferdssamfunnet er også grunnmuren for utviklingen av norsk næringsliv. Likevel har vi de seineste årene tillatt at Listhaugs bilde av sløserinasjonen Norge, har fått bite seg fast. Og kanskje er det ikke så rart ettersom sosialdemokratiske partier har brukt så mye av de siste tiårene på å framstille offentlig sektor som lite bærekraftig? Seinest denne uka justerte Ap sykelønnsordningen i arbeidsgivers favør, stikk i strid med fagbevegelsens ønsker. Fremskrittspartiet er ikke partiet for vanlige folk, men har et momentum akkurat nå. Utfordringen framover er å stikke hull på ideen om at offentlige utgifter ikke er annet enn et endeløst tapsprosjekt.

Leder

Aldri tie

Silje Stamneshagen skulle egentlig bli hestepasser høsten 2011. Andreas Edvardsen skulle starte på lærerutdanningen, Torjus Jakobsen Blattmann skulle bli barne- og ungdomsarbeider og Andrine Bakkene Espeland skulle fortsette på mat- og restaurantfaglinja i Fredrikstad. Drømmen var å bli konditor. I dag for 15 år siden brast alle framtidsplaner. Den 22. juli 2011 tok en høyreekstrem terrorist livet av Silje, Andreas, Torjus, Andrine og 73 andre mennesker på Utøya og i regjeringskvartalet.

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.