Leder

Etter­krigstida er over

Uten noen holdbar begrunnelse har Israel og USA gått til en brutal angrepskrig mot Iran. President Donald Trump slår stadig nye rekorder i krigsforbryterske, stormannsgale og mafiøse trusler, som til sammenlikning gjør politiske ledere i Russland, Kina og endog Iran, til nærmest siviliserte, ansvarlige og forutsigbare aktører – ledere som det både går an å forhandle og inngå avtaler med. Trump nådde et nytt bunnpunkt i påskeuka da han skrev: «Åpne det jævla stredet, dere gale jævler, ellers kommer dere til å leve i helvete – BARE VENT! Priset være Allah. President DONALD J. TRUMP». Tidligere har han truet med å bombe Iran tilbake til steinalderen. «Alle som hevder å være kristne, må gå ned på kne og be om tilgivelse fra Gud, slutte å tilbe presidenten og gripe inn i Trumps galskap», svarte den tidligere støttespilleren Marjorie Taylor Greene.

«USA opptrer som en kaosskapende Leviatan.»

USA opptrer nå som en bølle på verdensscenen, der makt er synonymt med rett, med total forakt for folkerett, internasjonale institusjoner og hensynet til allierte. Verdens mektigste militærmakt har blitt en ildsprutende Leviatan som skaper kaos. Forestillingen om en kaosdrage som nedkjempes av gudene, er kjent fra flere kulturer, men forutsetningen for at den skal nedkjempes, er at noen faktisk gjør det. Europeiske allierte har nå fått alle advarsler de noensinne vil ha behov for. Det finnes ingen unnskyldning for ikke å trekke den åpenbare konklusjonen: Den nasjonale sikkerheten er truet så lenge de er militært alliert med USA.

Likevel er det enkelte som insisterer på å fortsette som før – som om dette er noe som vil gå over. Men uansett hvordan dette ender, har styret i Washington vist hva det er i stand til – og hvilke brutale midler det er villig til å bruke – også overfor allierte. Nå sparkes også ledende offiserer, som general Randy A. George, generalmajor William Green jr. og general David M. Hodne. Det finnes ikke noe annet alternativ enn å utarbeide en helt ny forsvarsstrategi, der europeiske land frir seg fra de militære båndene til USA. Trump har nå flere ganger truet med å trekke USA ut av Nato. Det er et signal som bør tas som den åpne erkjennelsen det er: En epoke – etterkrigstida – er over. Europa må og kan klare seg selv.

Leder

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.