Leder

Etter­krigstida er over

Uten noen holdbar begrunnelse har Israel og USA gått til en brutal angrepskrig mot Iran. President Donald Trump slår stadig nye rekorder i krigsforbryterske, stormannsgale og mafiøse trusler, som til sammenlikning gjør politiske ledere i Russland, Kina og endog Iran, til nærmest siviliserte, ansvarlige og forutsigbare aktører – ledere som det både går an å forhandle og inngå avtaler med. Trump nådde et nytt bunnpunkt i påskeuka da han skrev: «Åpne det jævla stredet, dere gale jævler, ellers kommer dere til å leve i helvete – BARE VENT! Priset være Allah. President DONALD J. TRUMP». Tidligere har han truet med å bombe Iran tilbake til steinalderen. «Alle som hevder å være kristne, må gå ned på kne og be om tilgivelse fra Gud, slutte å tilbe presidenten og gripe inn i Trumps galskap», svarte den tidligere støttespilleren Marjorie Taylor Greene.

«USA opptrer som en kaosskapende Leviatan.»

USA opptrer nå som en bølle på verdensscenen, der makt er synonymt med rett, med total forakt for folkerett, internasjonale institusjoner og hensynet til allierte. Verdens mektigste militærmakt har blitt en ildsprutende Leviatan som skaper kaos. Forestillingen om en kaosdrage som nedkjempes av gudene, er kjent fra flere kulturer, men forutsetningen for at den skal nedkjempes, er at noen faktisk gjør det. Europeiske allierte har nå fått alle advarsler de noensinne vil ha behov for. Det finnes ingen unnskyldning for ikke å trekke den åpenbare konklusjonen: Den nasjonale sikkerheten er truet så lenge de er militært alliert med USA.

Likevel er det enkelte som insisterer på å fortsette som før – som om dette er noe som vil gå over. Men uansett hvordan dette ender, har styret i Washington vist hva det er i stand til – og hvilke brutale midler det er villig til å bruke – også overfor allierte. Nå sparkes også ledende offiserer, som general Randy A. George, generalmajor William Green jr. og general David M. Hodne. Det finnes ikke noe annet alternativ enn å utarbeide en helt ny forsvarsstrategi, der europeiske land frir seg fra de militære båndene til USA. Trump har nå flere ganger truet med å trekke USA ut av Nato. Det er et signal som bør tas som den åpne erkjennelsen det er: En epoke – etterkrigstida – er over. Europa må og kan klare seg selv.

Leder

Månesyke

15. juli 1969, samme dag Apollo 11 skulle starte sin ferd mot månen, kom et besynderlig følge til Cape Kennedy i Florida: Et titall svarte familier nærmet seg oppskytningsbasen i vogner trukket av muldyr. Flokken ble ledet av baptistpresten Ralph Abernathy, som året før hadde holdt Martin Luther King jr. ­i armene mens han blødde i hjel. Nå hadde Kings etterfølger en høne å plukke med Nasa. «Jeg er kommet hit», sa han til de frammøtte, «for å demonstrere sammen med fattige mennesker mot den ­tragiske og utilgivelige kløfta mellom USAs ­teknologiske evner og vår sosiale urettferdighet.» Abernathy ble ikke værende for å se rakettoppskytningen, men som mattelærer hadde han ikke noe imot måneferden per se.

Enorm risiko

I første episode av Klassekampens nye utenrikspodkast, «Debrif», forteller statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik (Ap) at beslutninger i USA i dag blir tatt på en helt annen måte enn tidligere. Tradisjonelt diplomati er mindre relevant, og «små kretser på toppen tar alle substansielle avgjørelser». I forkant av angrepet på Iran ble kretsen snevret enda mer inn. Flere av president Donald Trumps aller nærmeste allierte advarte ham mot å gå til krig i tida før det første angrepet, viser en større sak i New York Times. Både utenriksminister Marco Rubio og visepresident J.D. Vance uttrykte sterk skepsis til de israelske lokkescenarioene om rask regimekollaps.

Vanskelige samtaler

Like etter at en avtale om våpenhvile var inngått mellom USA og Iran, angrep israelske bombefly Libanons hovedstad Beirut i det største koordinerte angrepet siden Iran-krigen startet. Over 200 mennesker er bekreftet døde, og mer enn tusen mennesker ble skadet i angrepet. Ettersom folk like før hadde hørt at en våpenhvile var inngått, var det ingen som forventet et slikt angrep. Det var ikke varslet, og derfor var boligblokkene som ble truffet, mange så høye som 10–12 etasjer, fulle av folk. Ødeleggelsene er enorme. Angrep i denne størrelsesorden midt i boligområder viser for det første den enorme ringeakten dagens israelske regjering har for folkerett og menneskeliv. For det andre viser angrepene at Israels myndigheter gjør som det passer dem selv, uten å ta hensyn til hva omverdenen måtte mene – ei heller ikke USA.