Leder

Etter­krigstida er over

Uten noen holdbar begrunnelse har Israel og USA gått til en brutal angrepskrig mot Iran. President Donald Trump slår stadig nye rekorder i krigsforbryterske, stormannsgale og mafiøse trusler, som til sammenlikning gjør politiske ledere i Russland, Kina og endog Iran, til nærmest siviliserte, ansvarlige og forutsigbare aktører – ledere som det både går an å forhandle og inngå avtaler med. Trump nådde et nytt bunnpunkt i påskeuka da han skrev: «Åpne det jævla stredet, dere gale jævler, ellers kommer dere til å leve i helvete – BARE VENT! Priset være Allah. President DONALD J. TRUMP». Tidligere har han truet med å bombe Iran tilbake til steinalderen. «Alle som hevder å være kristne, må gå ned på kne og be om tilgivelse fra Gud, slutte å tilbe presidenten og gripe inn i Trumps galskap», svarte den tidligere støttespilleren Marjorie Taylor Greene.

«USA opptrer som en kaosskapende Leviatan.»

USA opptrer nå som en bølle på verdensscenen, der makt er synonymt med rett, med total forakt for folkerett, internasjonale institusjoner og hensynet til allierte. Verdens mektigste militærmakt har blitt en ildsprutende Leviatan som skaper kaos. Forestillingen om en kaosdrage som nedkjempes av gudene, er kjent fra flere kulturer, men forutsetningen for at den skal nedkjempes, er at noen faktisk gjør det. Europeiske allierte har nå fått alle advarsler de noensinne vil ha behov for. Det finnes ingen unnskyldning for ikke å trekke den åpenbare konklusjonen: Den nasjonale sikkerheten er truet så lenge de er militært alliert med USA.

Likevel er det enkelte som insisterer på å fortsette som før – som om dette er noe som vil gå over. Men uansett hvordan dette ender, har styret i Washington vist hva det er i stand til – og hvilke brutale midler det er villig til å bruke – også overfor allierte. Nå sparkes også ledende offiserer, som general Randy A. George, generalmajor William Green jr. og general David M. Hodne. Det finnes ikke noe annet alternativ enn å utarbeide en helt ny forsvarsstrategi, der europeiske land frir seg fra de militære båndene til USA. Trump har nå flere ganger truet med å trekke USA ut av Nato. Det er et signal som bør tas som den åpne erkjennelsen det er: En epoke – etterkrigstida – er over. Europa må og kan klare seg selv.

Leder

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.

Arven etter terroren

Femten år etter terrorangrepene 22. juli er fortsatt deler av Oslo sentrum en byggeplass, der det arbeides med nye regjeringsbygg. Det er en daglig påminnelse for mange om det dødeligste angrepet på norsk demokrati og samfunn siden andre verdenskrig. Til uka er det på ny årsdag for terroren, en dag mange sliter med, ikke minst mange i Arbeiderpartiet. Mange av oss hadde håpet at terroren skulle ha i det minste én positiv effekt: å avkle den voldelige, konspiratoriske ytre høyre-ideologien som inspirerte terroristen. Det er naturlig å tenke at i møte med ideologiens ekstreme sluttpunkt, ville folk vende ryggen.