Leder

Forbilledlig konsekvent

Koalisjonen av villige kalte daværende president i USA George W. Bush landene som støttet invasjonen i Irak i 2003. Nå forsøker hans arvtaker Donald Trump å true verdens nasjoner med på amerikanernes side i krigen mot Iran. Da Spania sa nei til at USA kan bruke spanske baser til angrep på iranske mål, svarte Trump med si at han da vil stoppe all handel med landet. I går svarte Spanias statsminister Pedro Sánchez på truslene. Det er en tale det er verdt å lese i sin helhet og som i en brennbar tid framstår viktigere enn den bejublede, men pragmatiske talen til Canadas statsminister Mark Carney tidligere i år. Sánchez sa at den spanske regjeringens standpunkt kan oppsummeres i ordene «nei til krig». Han sa også at spanjolene «ikke kommer til å være medskyldige i noe som skader verden og er i strid med våre verdier og interesser, bare fordi vi er redde for represalier».

«Nei til å gjenta fortidas feil.»

Sánchez oppsummerer den spanske regjeringens holdninger i tre punkter: «For det første: nei til undergraving av en folkerett som beskytter oss alle, særlig de mest sårbare – sivilbefolkningen. For det andre: nei til å akseptere at verden bare kan løse sine problemer gjennom konflikter og bomber. Og til slutt: nei til å gjenta fortidas feil.» Sánchez nevner konkret to historiske hendelser vi må ta lærdom av. Den første er Irak-krigen i 2003, som ikke brakte demokrati og global trygghet, slik den lovte. I stedet fikk vi økning i jihadistisk terrorisme, en alvorlig migrasjonskrise og økte energipriser, ifølge den spanske statsministeren. Han advarte også om at de store katastrofene i menneskehetens historie ofte begynner med at man svarer på én ulovlighet med en annen, slik første verdenskrig spant ut av en kjede feilvurderinger og uforutsette hendelser. «Vi kan ikke spille russisk rulett med millioner av menneskers skjebne», sa Sánchez.

Han avviste også at Spania støtter Iran. «Spørsmålet er ikke om vi støtter ayatollaene – det gjør vi selvsagt ikke. Spørsmålet er om vi står på folkerettens og fredens side.» Talen til den spanske statsministeren er forbilledlig konsekvent. Nasjoners moralske styrke vil framover bestemmes av om de følger Sánchez’ eksempel eller bøyer seg for truslene fra Trump og hans koalisjon av kujoner.

Leder

Vel blåst

Lønnsoppgjøret for industrien, det såkalte frontfaget, endte med enighet mellom Fellesforbundet og Norsk Industri om en lønnsramme på 4,4 prosent, hvorav 1,9 tas ut i sentrale tillegg. Det tilsvarer et tillegg på 6,50 kroner i timen og gir en vanlig lønnsmottaker rundt 12–13.000 kroner i året. Altså drøyt en tusenlapp i måneden. I tillegg kommer det såkalte overhenget, altså lønnsøkning fra i fjor, som gir full effekt først i år. Det resterende av den totale lønnsramma, 1,2 prosent, må tas ut i lokale lønnsforhandlinger. Like viktig er det at de lavest lønte får et ekstra tillegg på 4 kroner i timen.

Orbáns tid er over

Victor Orbáns 16 år lange statsministerperiode i Ungarn er over. Opposisjonspartiet Tisza sikret seg i valget søndag en såkalt supermajoritet i parlamentet og er dermed også i posisjon til å endre grunnloven. Flere av lovene innført av Orbáns parti Fidesz risikerer dermed å bli endret. Mottakelsen av valgresultatet utenfor Ungarns grenser er dypt politisert. Mens Brussel jubler, sørger Orbáns politiske allierte i Europas nasjonalkonservative partier. «Orbán var den eneste lederen med baller i EU.

Månesyke

15. juli 1969, samme dag Apollo 11 skulle starte sin ferd mot månen, kom et besynderlig følge til Cape Kennedy i Florida: Et titall svarte familier nærmet seg oppskytningsbasen i vogner trukket av muldyr. Flokken ble ledet av baptistpresten Ralph Abernathy, som året før hadde holdt Martin Luther King jr. ­i armene mens han blødde i hjel. Nå hadde Kings etterfølger en høne å plukke med Nasa. «Jeg er kommet hit», sa han til de frammøtte, «for å demonstrere sammen med fattige mennesker mot den ­tragiske og utilgivelige kløfta mellom USAs ­teknologiske evner og vår sosiale urettferdighet.» Abernathy ble ikke værende for å se rakettoppskytningen, men som mattelærer hadde han ikke noe imot måneferden per se.