Leder

På ære og samvittighet

I 1913, samme år som kvinner i Norge fikk stemmerett, fikk Norge sin første selvangivelse på papir. Her skulle nordmenn oppgi inntekt og formue, og vi signerte «på ære og samvittighet». I dag er formuleringen endret. Vi bekrefter at «opplysningene er gitt etter beste skjønn og overbevisning og så fullstendig som mulig». Norge har også en lang tradisjon med åpne skattelister. Slik kan hver og en undersøke om vi lignes likt som naboen, og vi kan se om sjefens velstand samsvarer med den som blir innrapportert til myndighetene. Viktigst er likevel at åpenheten sikrer tillit til skatteetat og myndigheter. Det at vi kan ettergå skattesystemet og kontrollere statens kalkyler, sikrer både tillit og skattevilje.

«Hvor befriende hadde det ikke vært om de la alt på bordet?»

Åpenhet og tillit går hånd i hånd. Derfor er det avgjørende at de som får framskutte tillitsposisjoner i samfunnet, er åpne om forhold som kan svekke tiltroa til deres arbeid. Forvaltning og politisk ledelse må derfor forholde seg til regelverk som vektlegger både formelle krav og generell aktsomhet. Formålet er ikke til å misforstå: Det handler om tillit ikke bare til enkeltpersonene som bekler posisjonene midlertidig, men til selve embetet. Den som tar på seg et tungt tillitsverv, har ansvar ikke bare for seg selv, men for tilliten til selve statsapparatet. Slik vi har bedt nordmenn forklare seg om egen økonomi på ære og samvittighet i over 100 år, ber vi også om ærlighet og oppriktighet fra våre fremste tillitspersoner.

Derfor er etterspillet etter Epstein-avsløringene et så trist skue. Personer som har bekledd den ene topposisjonen etter den andre, lider plutselig av kollektivt hukommelsestap om kontakten med milliardæren. De korrigerer forklaringen kun i møte med ugjendrivelige fakta, før de ender med å snakke gjennom advokater eller etter strategier lagt av PR-byråer og spinndoktorer. Hvor befriende hadde det ikke vært, for både dem selv og hele Norge, om de la alt på bordet og angret? Om de opplyste saken fullstendig, framfor det kronglete spillet vi nå bevitner? Det bør ikke være for mye å kreve av mennesker som har fått folkets tillit, enn at de på ære og samvittighet bidrar til åpenhet og oppklaring.

Leder

Ingen quick fix

Kravet om 16 års aldersgrense for bruk av sosiale medier har vært et av regjeringens prestisjeprosjekter. Nå er det i ferd med å bli til nesten ingenting. Nettavisa Rett24 skriver at lovforslaget som krever at some-selskaper innfører aldersverifisering for norske brukere, har blitt kraftig utvannet. I den første versjonen av lovforslaget ble selskapene ilagt gebyr om de ikke etablerte en mekanisme for å sikre at brukerne var over 16 år. Nå har regjeringen kommet til at det er i strid med EØS-retten og har endret kravet til en anbefaling – uten sanksjonsmuligheter. Det kan se ut som et tilfelle av fjellet som fødte en mus.

Dette holder ikke, Støre!

Uten offentlig debatt, og uten en eneste utgreiing eller høring, har statsminister Jonas Gahr Støre gjort Norge til del av det franske kjernevåpeninitiativet. Selv Sveriges regjering klarte å lire av seg et 42 siders grunnlagsdokument før Riksdagen bestemte seg for å forlate 200 års alliansefrihet og hastesøkte om Nato-medlemskap i 2022. Støres regjering har ikke lagt fram så mye som ett argument til diskusjon før Norge legges under Frankrikes atomvåpenparaply. Det eneste Støre har gjort, er å avklare saken med et knippe utvalgte partier på Stortinget. En historisk og svært alvorlig beslutning om norsk sikkerhetspolitikk er truffet uten at verken folket eller et samlet storting er informert. Det er dypt urovekkende, særlig fordi den norske innordningen under franske atomvåpen skjer samtidig som vi inngår en avtale om gjensidig forsvar med franskmennene etter modell av Natos artikkel 5. Den sier at et angrep på én anses som et angrep på alle.

En stor utfordring

Nordmenn har den siste tida blitt mer kritiske til innvandring, viser Integreringsbarometeret, som siden 2005 har undersøkt nordmenns holdninger til innvandring og integrering. Mer enn halvparten mener Norge bør ta imot færre innvandrere. Sett over tid har det vært sterkest økning i andelen som svarer at Norge bør ta imot «betydelig færre» innvandrere enn i dag, fra 19 prosent i 2017 til 30 prosent i den siste målingen fra 2025. Nær halvparten av oss (48 prosent) mener også at det går «ganske dårlig» eller «meget dårlig» med integreringen. Fram til 2023 har et flertall i Norge også kunnet defineres som «framtidsoptimister» med tanke på integreringen. Også dette bildet har gradvis endret seg, skriver forskerne fra Institutt for samfunnsforskning, som står bak undersøkelsen: Andelen optimister har vært synkende siden 2019, og i fjor kjente flertallet seg ikke igjen i noen positiv framtidsvisjon for forholdet mellom innvandrere og resten av befolkningen. Mange årsaker kan forklare holdningsendringene, ifølge rapporten.