Leder

På ære og samvittighet

I 1913, samme år som kvinner i Norge fikk stemmerett, fikk Norge sin første selvangivelse på papir. Her skulle nordmenn oppgi inntekt og formue, og vi signerte «på ære og samvittighet». I dag er formuleringen endret. Vi bekrefter at «opplysningene er gitt etter beste skjønn og overbevisning og så fullstendig som mulig». Norge har også en lang tradisjon med åpne skattelister. Slik kan hver og en undersøke om vi lignes likt som naboen, og vi kan se om sjefens velstand samsvarer med den som blir innrapportert til myndighetene. Viktigst er likevel at åpenheten sikrer tillit til skatteetat og myndigheter. Det at vi kan ettergå skattesystemet og kontrollere statens kalkyler, sikrer både tillit og skattevilje.

«Hvor befriende hadde det ikke vært om de la alt på bordet?»

Åpenhet og tillit går hånd i hånd. Derfor er det avgjørende at de som får framskutte tillitsposisjoner i samfunnet, er åpne om forhold som kan svekke tiltroa til deres arbeid. Forvaltning og politisk ledelse må derfor forholde seg til regelverk som vektlegger både formelle krav og generell aktsomhet. Formålet er ikke til å misforstå: Det handler om tillit ikke bare til enkeltpersonene som bekler posisjonene midlertidig, men til selve embetet. Den som tar på seg et tungt tillitsverv, har ansvar ikke bare for seg selv, men for tilliten til selve statsapparatet. Slik vi har bedt nordmenn forklare seg om egen økonomi på ære og samvittighet i over 100 år, ber vi også om ærlighet og oppriktighet fra våre fremste tillitspersoner.

Derfor er etterspillet etter Epstein-avsløringene et så trist skue. Personer som har bekledd den ene topposisjonen etter den andre, lider plutselig av kollektivt hukommelsestap om kontakten med milliardæren. De korrigerer forklaringen kun i møte med ugjendrivelige fakta, før de ender med å snakke gjennom advokater eller etter strategier lagt av PR-byråer og spinndoktorer. Hvor befriende hadde det ikke vært, for både dem selv og hele Norge, om de la alt på bordet og angret? Om de opplyste saken fullstendig, framfor det kronglete spillet vi nå bevitner? Det bør ikke være for mye å kreve av mennesker som har fått folkets tillit, enn at de på ære og samvittighet bidrar til åpenhet og oppklaring.

Leder

Tollkrigen II

I går startet Tollkrigen II. Over 80 land er truffet av USAs nye toll på minst 10 prosent. Etter at USAs høyeste domstol slo fast at Trumps tollavgifter fra den såkalte «frigjøringsdagen» i 2025 var ulovlige, innførte Washington et globalt midlertidig tollregime. I mellomtida fant Trumps jurister en klausul fra 1974 som gir adgang til straffetoll mot land med «urimelig eller diskriminerende handelspraksis». EU og Norge straffes nå med henholdsvis 10 og 12,5 prosent toll fordi de angivelig ikke har et effektivt forbud mot import av varer produsert med tvangsarbeid. Brasil rammes av 25 prosent toll, blant annet med henvisning til avskoging.

Pengemakt

Jens Stoltenbergs skattekommisjon åpner for å kutte i formuesskatten med inntil 20 milliarder kroner. Et slikt kutt vil være smertefritt, ifølge DN. «Formuesskatten er verken avgjørende for små forskjeller eller finansiering av velferdsstaten», skriver avisa på lederplass. Mon det. Jo da, formuesskatt er ikke den eneste skatten vi har for å beskatte landets rikeste, men at den er sentral i å minske økonomisk ulikhet og motvirke maktkonsentrasjon er det ikke tvil om. I juni advarte den franske stjerneøkonomen Thomas Piketty mot at Norge kutter i formuesskatten, og kalte det «et historisk feilgrep».

Fra Troja til Gaza

Christopher Nolans nye film om Odyssevs gir den greske helten noe Homer aldri gjorde: anger over den trojanske hesten og lidelsene den påførte Trojas sivile. Hos Homer er Odyssevs ikke hjemsøkt av skyld over bedraget som felte Troja – hesten var ikke en gave, men et skjult våpen. Tvert imot er hesten krona på verket, beviset på Odyssevs’ klokskap og oppfinnsomhet. Men eposet insisterer på noe annet: Den som trosser gudenes lover, bringer til slutt ødeleggelse over seg selv. Ingen konge, ingen helt og ingen makt står over loven. Også i Nolans film hviler det en uro over en verden på randen av sammenbrudd.