Leder

På ære og samvittighet

I 1913, samme år som kvinner i Norge fikk stemmerett, fikk Norge sin første selvangivelse på papir. Her skulle nordmenn oppgi inntekt og formue, og vi signerte «på ære og samvittighet». I dag er formuleringen endret. Vi bekrefter at «opplysningene er gitt etter beste skjønn og overbevisning og så fullstendig som mulig». Norge har også en lang tradisjon med åpne skattelister. Slik kan hver og en undersøke om vi lignes likt som naboen, og vi kan se om sjefens velstand samsvarer med den som blir innrapportert til myndighetene. Viktigst er likevel at åpenheten sikrer tillit til skatteetat og myndigheter. Det at vi kan ettergå skattesystemet og kontrollere statens kalkyler, sikrer både tillit og skattevilje.

«Hvor befriende hadde det ikke vært om de la alt på bordet?»

Åpenhet og tillit går hånd i hånd. Derfor er det avgjørende at de som får framskutte tillitsposisjoner i samfunnet, er åpne om forhold som kan svekke tiltroa til deres arbeid. Forvaltning og politisk ledelse må derfor forholde seg til regelverk som vektlegger både formelle krav og generell aktsomhet. Formålet er ikke til å misforstå: Det handler om tillit ikke bare til enkeltpersonene som bekler posisjonene midlertidig, men til selve embetet. Den som tar på seg et tungt tillitsverv, har ansvar ikke bare for seg selv, men for tilliten til selve statsapparatet. Slik vi har bedt nordmenn forklare seg om egen økonomi på ære og samvittighet i over 100 år, ber vi også om ærlighet og oppriktighet fra våre fremste tillitspersoner.

Derfor er etterspillet etter Epstein-avsløringene et så trist skue. Personer som har bekledd den ene topposisjonen etter den andre, lider plutselig av kollektivt hukommelsestap om kontakten med milliardæren. De korrigerer forklaringen kun i møte med ugjendrivelige fakta, før de ender med å snakke gjennom advokater eller etter strategier lagt av PR-byråer og spinndoktorer. Hvor befriende hadde det ikke vært, for både dem selv og hele Norge, om de la alt på bordet og angret? Om de opplyste saken fullstendig, framfor det kronglete spillet vi nå bevitner? Det bør ikke være for mye å kreve av mennesker som har fått folkets tillit, enn at de på ære og samvittighet bidrar til åpenhet og oppklaring.

Leder

Nytt, norsk Klondyke

Vår tids fossespekulanter er allerede godt i gang med å sikre seg areal og kraft over det ganske land. I den norske kraftkøen står det i dag 120 datasentre, som har bedt om til sammen halvparten så mye kraft som Norge bruker årlig. I likhet med fossehandelen på slutten av 1800-tallet er det også i dag i hovedsak utenlandske firmaer som ser sitt snitt til å tjene gode penger på manglende regulering i Norge. Tilgangen på kulde, arealer og strøm har gjort Norge svært attraktivt for datalagringsbransjen. Hastigheten intensiveres av kappløpet om utvikling av kunstig intelligens. Da norske fossefall ble kjøpt opp i stor stil fram mot 1906, solgte grunneiere til småpenger sammenliknet med inntjeningsmulighetene til den nye vannkrafta.

Kunsten å si ja

Onsdag legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027. Helt siden han overtok nøklene til Finansdepartementet i fjor, har Stoltenberg strødd om seg med formaninger om forsiktig offentlig pengebruk. I et intervju med Aftenposten trekker han fram inflasjon, økte renter og stor fallhøyde i aksjemarkedene som de mest akutte grunnene til å stramme inn i år. «Hva den neste krisen blir, eller når den kommer, vet vi ikke, men det er åpenbart godt å ha en buffer. Derfor holder vi litt igjen,» sier Stoltenberg. Signalene gir lite håp om nye velferdssatsinger eller spennende politiske eksperimenter i ukas budsjett. Blant embetsfolk i Finansdepartementet finnes et uoffisielt motto som brukes mot lobbyister og overambisiøse politikere: «Si nei før du sier hei».

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.