Leder

På ære og samvittighet

I 1913, samme år som kvinner i Norge fikk stemmerett, fikk Norge sin første selvangivelse på papir. Her skulle nordmenn oppgi inntekt og formue, og vi signerte «på ære og samvittighet». I dag er formuleringen endret. Vi bekrefter at «opplysningene er gitt etter beste skjønn og overbevisning og så fullstendig som mulig». Norge har også en lang tradisjon med åpne skattelister. Slik kan hver og en undersøke om vi lignes likt som naboen, og vi kan se om sjefens velstand samsvarer med den som blir innrapportert til myndighetene. Viktigst er likevel at åpenheten sikrer tillit til skatteetat og myndigheter. Det at vi kan ettergå skattesystemet og kontrollere statens kalkyler, sikrer både tillit og skattevilje.

«Hvor befriende hadde det ikke vært om de la alt på bordet?»

Åpenhet og tillit går hånd i hånd. Derfor er det avgjørende at de som får framskutte tillitsposisjoner i samfunnet, er åpne om forhold som kan svekke tiltroa til deres arbeid. Forvaltning og politisk ledelse må derfor forholde seg til regelverk som vektlegger både formelle krav og generell aktsomhet. Formålet er ikke til å misforstå: Det handler om tillit ikke bare til enkeltpersonene som bekler posisjonene midlertidig, men til selve embetet. Den som tar på seg et tungt tillitsverv, har ansvar ikke bare for seg selv, men for tilliten til selve statsapparatet. Slik vi har bedt nordmenn forklare seg om egen økonomi på ære og samvittighet i over 100 år, ber vi også om ærlighet og oppriktighet fra våre fremste tillitspersoner.

Derfor er etterspillet etter Epstein-avsløringene et så trist skue. Personer som har bekledd den ene topposisjonen etter den andre, lider plutselig av kollektivt hukommelsestap om kontakten med milliardæren. De korrigerer forklaringen kun i møte med ugjendrivelige fakta, før de ender med å snakke gjennom advokater eller etter strategier lagt av PR-byråer og spinndoktorer. Hvor befriende hadde det ikke vært, for både dem selv og hele Norge, om de la alt på bordet og angret? Om de opplyste saken fullstendig, framfor det kronglete spillet vi nå bevitner? Det bør ikke være for mye å kreve av mennesker som har fått folkets tillit, enn at de på ære og samvittighet bidrar til åpenhet og oppklaring.

Leder

Etikk når det passer

Norsk presses etiske regelverk, Vær varsom-plakaten, sier at vi skal vise respekt for menneskers privatliv og ikke framheve «personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende». Etter at den ble vedtatt i 1936, har Vær varsom-plakaten blitt endret en rekke ganger, seinest for to år siden. Endringer kommer gjerne etter utredninger, debatter og høringer, og de presses fram av aktuelle feilskjær, som etter Bar Vulkan-saken, eller normendringer, som omtalen av selvmord. Når det kommer til menneskers rett til privatliv, har ingen foreslått å revidere plakaten. Likevel viser våre største nyhets­medier stadig mindre tilbakeholdenhet i omtale av private forhold. Det viser ikke minst de høyprofilerte medie­sakene om Epstein-dokumentene og Høiby-rettssaken. Rettsprosessen mot kronprinsessens sønn Marius Borg Høiby blir daglig og detaljert referert i norske medier.

Offentlig sløsing

Flere søker seg til yrkesskolen med sikte på å ta en yrkesutdanning, men det offentlige anbudssystemet underminerer norsk fagopplæring og lærlingordningen. Forrige uke viste NRK at de store kontraktene for sykehusbygg i Oslo-området går til firmaer som stort sett benytter arbeidskraft bosatt i utlandet. Marianne Røiseland i Rørentrepenørene sier at ved de tre store sykehuskontraktene i Oslo-området må en bruke lupe for å finne lærlinger som har gått på norsk videregående skole og tatt yrkesfag. Det skjer samtidig som over 20.000 har mistet jobben i byggenæringen de tre siste årene, og mer enn én av fire konkurser i fjor var i samme bransje. Assemblin, som har rundt 300 norske lærlinger, og Bravida, som har rundt 500 norske lærlinger, tapte begge anbudskonkurransen og har måttet permittere fagfolk. «Det bygges vegger og tak – men ikke fagmiljøer.

Putins hengemyr

For fire år siden rykket russiske soldater inn i Ukraina, mens missiler bombet byer og infrastruktur. Angrepet var en opptrapping etter annekteringen av Krimhalvøya åtte år tidligere, med en påfølgende krigføring i fylker i Øst-Ukraina. Invasjonen var likevel et vendepunkt: Russland hadde bestemt seg for å ta hele landet og sendte tanks inn mot hovedstaden Kyiv. I en tale dagen før invasjonen kalte president Vladimir Putin angrepet en «militær spesialoperasjon» og sa at målet var «en demilitarisering og avnazifisering av Ukraina». Putin ville diktere hvem som skulle styre landet, og hvilken politikk de skulle kunne føre. Men selv ikke for et av verdens sterkeste militærapparater er det lett å invadere et annet land.