Leder

På ære og samvittighet

Mari Skurdal

I 1913, samme år som kvinner i Norge fikk stemmerett, fikk Norge sin første selvangivelse på papir. Her skulle nordmenn oppgi inntekt og formue, og vi signerte «på ære og samvittighet». I dag er formuleringen endret. Vi bekrefter at «opplysningene er gitt etter beste skjønn og overbevisning og så fullstendig som mulig». Norge har også en lang tradisjon med åpne skattelister. Slik kan hver og en undersøke om vi lignes likt som naboen, og vi kan se om sjefens velstand samsvarer med den som blir innrapportert til myndighetene. Viktigst er likevel at åpenheten sikrer tillit til skatteetat og myndigheter. Det at vi kan ettergå skattesystemet og kontrollere statens kalkyler, sikrer både tillit og skattevilje.

«Hvor befriende hadde det ikke vært om de la alt på bordet?»

Åpenhet og tillit går hånd i hånd. Derfor er det avgjørende at de som får framskutte tillitsposisjoner i samfunnet, er åpne om forhold som kan svekke tiltroa til deres arbeid. Forvaltning og politisk ledelse må derfor forholde seg til regelverk som vektlegger både formelle krav og generell aktsomhet. Formålet er ikke til å misforstå: Det handler om tillit ikke bare til enkeltpersonene som bekler posisjonene midlertidig, men til selve embetet. Den som tar på seg et tungt tillitsverv, har ansvar ikke bare for seg selv, men for tilliten til selve statsapparatet. Slik vi har bedt nordmenn forklare seg om egen økonomi på ære og samvittighet i over 100 år, ber vi også om ærlighet og oppriktighet fra våre fremste tillitspersoner.

Derfor er etterspillet etter Epstein-avsløringene et så trist skue. Personer som har bekledd den ene topposisjonen etter den andre, lider plutselig av kollektivt hukommelsestap om kontakten med milliardæren. De korrigerer forklaringen kun i møte med ugjendrivelige fakta, før de ender med å snakke gjennom advokater eller etter strategier lagt av PR-byråer og spinndoktorer. Hvor befriende hadde det ikke vært, for både dem selv og hele Norge, om de la alt på bordet og angret? Om de opplyste saken fullstendig, framfor det kronglete spillet vi nå bevitner? Det bør ikke være for mye å kreve av mennesker som har fått folkets tillit, enn at de på ære og samvittighet bidrar til åpenhet og oppklaring.

Leder

Et helvete av vår støpning

Lørdag var det fem år siden Taliban-krigere rykket inn i Afghanistans hovedstad Kabul og gjenerobret kontrollen over landet, 20 år etter at de ble styrtet av en internasjonal koalisjon der også norske soldater deltok. Nato-uttrekningen av landet i august og september 2021 har allerede skrevet seg inn i historiebøkene som et ydmykende nederlag for alliansen, og en demonstrasjon av begrensningene i hva Vesten er i stand til å oppnå med sin materielt overlegne militærmakt. I de fem årene som har gått siden den gang har mange av de samme landene likevel fortsatt det som i praksis utgjør en økonomisk blokade av Afghanistan, med et uttalt mål om å påvirke utviklingen i landet gjennom å legge press på styresmaktene. Situasjonen i dagens Afghanistan er dyster. Magasinet The Economist, som har dedikert sin siste utgave til en lang reportasje fra landet, skriver i en lederartikkel at musikk er forbudt, og at Talibans moralpoliti fysisk straffer menn som har for kort skjegg, mens kvinner er utestengt fra arbeidsplasser og universiteter og ikke får lov å reise fritt uten følge. Samtidig er det viktig å huske på at denne tragiske situasjonen ikke skyldes Vestens fravær, men vel så mye er en konsekvens av vår krigføring. Som østerriksk-afghanske Emran Feroz påpeker hos nettstedet Zeteo, var det amerikanske droneangrep og dødsskvadroner som bidro til at «hele samfunn ble ødelagt, og tusenvis av sivile radikalisert i prosessen». Det er lite som tyder på at USA har tatt lærdom av nederlaget i Afghanistan, og våpenlobbyen vil nok sørge for at det forholder seg sånn i overskuelig framtid.

Ole Øyvind Sand Holth

Ansvar­lighet

Hvis vi ser partilederdebatten i Arendal fra perspektivet til folk som sliter i dyrtida – med renteøkninger, drivstoffpriser og strømregningene – gir den et godt bilde på hvorfor Sylvi Listhaug for øyeblikket leder landets største parti. Frp krever redusert matmoms, fortsatt kutt i drivstoffavgiftene og forlenget strømstøtte på dagens nivå. Rødt og Sp er også opptatt av disse velgernes bekymringer, men Sylvi Listhaug har for øyeblikket størst appell. Enten vi liker det eller ikke, framstår Frp for øyeblikket som et interesseparti for dem som sliter med å få endene til å møtes. I Klassekampen i går fortalte firebarnsmor og lokallagsleder for Frp i Nord-Aurdal i Valdres, Jeanett Aspholt-Weisser, at hun på det verste hadde brukt 9000 kroner på diesel i måneden. Det tilsvarer 100.000 kroner i året.

Bjørgulv Braanen

Dikterhjem til salgs

«For at komme til at bygge hjem for andre, måtte jeg gi’ afkald, – for alle tider gi’ afkald på at få et hjem selv», klager byggmester Solness. Mannen som diktet ham fram, Henrik Ibsen, kunne nok ha sagt det samme selv. Den verdenskjente dramatikeren levde et omflakkende liv i Norge, Tyskland og Italia, med minst fem ulike adresser bare i Dresden. Da Ibsen endelig vendte tilbake til gamlelandet i 1891, slo han seg ned i Victoria terrasse 7B, i en leilighet kona Susanna avskydde – hun mente den forverret giktplagene hennes. Etter bare fire år flyttet paret ett kvartal vestover, til Arbins gate 1, hvor de tilbrakte resten av sine dager. Men før han forlot Victoria terrasse, hadde Ibsen rukket å skrive «Lille Eyolf» – og «Bygmester Solness». Nå skal Ibsens gamle leilighet selges, sammen med resten av Victoria terrasse.

Bendik Wold