Leder

Fire år med krig i Ukraina

Mari Skurdal

Til uka er det fire år siden Russland invaderte nabolandet Ukraina. Det har vært fire år med dødelig skyttergravskrigføring langs østfronten, samtidig som Russland har angrepet store byer vest i Ukraina. I vinter har russerne blant annet angrepet kraftverk som forsyner hovedstaden Kyiv med elektrisitet, slik at titusenvis av boliger har stått uten oppvarming. Da blir det kaldt når temperaturen faller under 20 minus. Langs frontlinjene i øst har russerne hatt lite framgang i år. Etterretningskilder gjengitt i internasjonale medier sier at landet også sliter med rekruttering. Tallet på døde i krigen spriker voldsomt fra kilde til kilde, men alle anslag viser at mange hundretusener har blitt drept i løpet av krigføringen. En rapport fra Center for Strategic and International Studies anslo i januar i år at tallene på døde, skadede og forsvunne russere og ukrainere vil nå to millioner denne våren.

«Målet er å få slutt på krigen.»

Lidelsene til tross, er det lite som tyder på store gjennombrudd i de USA-ledede samtalene som i disse dager foregår i Genève. Målet er å få slutt på krigen, og det er USAs spesialutsending, forretningsmannen Steve Witkoff, som nok en gang fasiliterer forhandlingene. Striden står ifølge Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj fortsatt om sikkerhetsgarantier og å avgi områder. Russland kontrollerer i dag 19 prosent av Ukrainas territorium, men krever å få enda mer i forhandlingene. Fra russisk side ledes forhandlingene nå av Vladimir Medinskij, en historiker og diplomat kjent for å anse russere og ukrainere som ett folk. Han er selvfølgelig lite populær i Ukraina, men hans nærhet til president Vladimir Putin kan vitne om at landet tar forhandlingene på alvor.

Putin virker fast bestemt på å få gjennomslag for sine maksimalistiske krav overfor Ukraina, og med Donald Trump i Det hvite hus har han øynet muligheten for å få USAs støtte. Trump framstår mer interessert i å klistre sitt navn til en fredsavtale enn til rettferdighet for et angrepet land. Rekka av resultatløse forhandlinger til nå levner lite rom for optimisme. Spørsmålet er om Russland er villig til å rikke på sine absolutte krav, og om USA går lei uthalingstaktikken og legger tyngre press på Putin.

Leder

Lydbok­krigen

«En kapitalist slår mange andre i hjel», skrev i Karl Marx i «Kapitalen». Slik er det også i kultur- og mediefeltet: De store selskapene blir stadig større, og mindre, uavhengige aktører må før eller siden velge mellom å bli slukt eller gå under. For bokbransjens del bremses tendensen til global monopolisering av at selve kjernevirksomheten – utgivelsen av ny litteratur – skjer på de respektive nasjonalspråkene. Men når stadig flere leser bøker på engelsk, og papirboka taper terreng til «sekundærformater» som e-bok og lydbok, blir nye markeder åpnet for de transnasjonale konsernene. Det ferskeste eksempelet er Spotifys norske lydboksatsing. Lenge trodde man at strømmegiganten ville ligge unna Norge, fordi norske lydbøker må være i salg i ett år før de kan legges inn i strømmetjenestene. I tillegg har forfatterne klart å forhandle fram et honorar på minst 11 kroner per lytting.

Bendik Wold

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.

Mari Skurdal

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.

Mari Skurdal