Leder

Hilsen fra barnehagen

I slutten av januar fikk kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) et brev. Bak brevet sto en rekke organisasjoner, blant dem Redd Barna, Foreldreopprøret og flere fagforeninger. Brevet inneholdt et varskorop om bemannings­situasjonen i norske barnehager. Til TV 2 understreker nestleder i Utdannings­forbundet Ann Mari Milo Lorentzen at det ikke bare er foreldrene som er bekymret. Også de som er på jobb for barna, slår alarm. De trekker fram en undersøkelse fra 2025 som det er grunn til å stoppe opp ved. På spørsmål om bemanningssituasjonen svarer 19 prosent av de 1018 barnehagelederne som er spurt, at den av og til eller ofte er så lav at det er utrygt for barna å være der.

«Når eldrebølgen banker på døra, står barne­hagene laglig til for hogg.»

Det er selvfølgelig alvorlig hvis det ikke er nok voksne til å sikre at barna er trygge og at grunnleggende behov blir møtt. I tillegg blir det vanskeligere å fange opp utfordringer hos barna når oppmerksomheten må deles på flere. Samtidig viser fjorårets tall fra Samordna opptak at færre vil bli barnehagelærere enn før. Det er ikke så rart når vitnesbyrd gang på gang bekrefter det en allerede kan forestille seg: Det er krevende å jobbe i barnehage. Verre blir det med få folk på jobb.

Barnehagene fikk riktignok mer penger til bemanning i statsbudsjettet for 2026. Men det monner ikke, er beskjeden fra de ansatte og foreldrene. De vil ha mer penger og en strengere håndheving av bemanningsnormen. For regelen som bestemmer hvor mange barn én ansatt kan passe på samtidig, er under konstant press. Til helga har Høyre landsmøte. Partiets finanspolitiske talsperson Nikolai Astrup har tatt til orde for å fjerne alle bemanningsnormer. Kommunene må selv få bestemme hvordan de vil løse oppgavene sine, mener Astrup. Men når kommunekassa er skrapa, og eldrebølgen banker på døra, står barnehagene laglig til for hogg. Dermed kan vi ende opp med et tilbud som varierer enda mer ut fra hvor du bor enn det allerede gjør i dag. Organisasjonene bak brevet har bedt om et møte med kunnskapsminister Nordtun. Foreløpig venter de fortsatt på svar.

Leder

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.

Arven etter terroren

Femten år etter terrorangrepene 22. juli er fortsatt deler av Oslo sentrum en byggeplass, der det arbeides med nye regjeringsbygg. Det er en daglig påminnelse for mange om det dødeligste angrepet på norsk demokrati og samfunn siden andre verdenskrig. Til uka er det på ny årsdag for terroren, en dag mange sliter med, ikke minst mange i Arbeiderpartiet. Mange av oss hadde håpet at terroren skulle ha i det minste én positiv effekt: å avkle den voldelige, konspiratoriske ytre høyre-ideologien som inspirerte terroristen. Det er naturlig å tenke at i møte med ideologiens ekstreme sluttpunkt, ville folk vende ryggen.