I går ble tidenes mest dramatiske utgave av Verdens økonomiske forum avsluttet i Davos. Den sveitsiske alpebyen kan i framtida stå igjen som gravstedet til den transatlantiske alliansen. Konferansen vil også huskes for talen til Canadas statsminister Mark Carney, som tok et oppsiktsvekkende oppgjør med USAs behandling av sine partnere. Statusen i forholdet, som har bestått i åtte tiår, må nå anses som «et brudd, ikke en overgang», fastslo Carney.
Hva skal venstresida tenke om det som nå utspiller seg? Klassekampen har stilt følgende to spørsmål til en rekke profilerte tenkere.
1) Hvilke tanker gjør du deg om bruddet mellom USA og resten av Vesten, som har blitt så åpenbart under årets Davos-møte?
2) Hva synes du om den mye omtalte talen til Canadas statsminister Mark Carney, der han sa at «vi visste at historien om den regelbaserte verdensordenen var delvis falsk»?
Pankaj Mishra
Indisk essayist og forfatter av «Raseriets tidsalder»
1) Bruddet skulle skjedd for lenge siden. Jeg har snakket om det i mer enn et tiår, mens Europas politiske og mediale klasser higet etter en høyst lønnsom romanse med amerikanske liberalere i maktposisjoner, med ønske om å få en bit av den store amerikanske bonanzaen, sitte i konsernstyrer, motta stipender, sende barna dit for å få høyere utdanning og så videre. Og de klarte ikke å se hva som var i ferd med å skje i innenrikspolitikken i USA.
«Kun folk flasket opp på et svært fattig intellektuelt kosthold, vil mene at Mark Carneys tale var velsmakende eller næringsrik.»
— Pankaj Mishra
2) Jeg syns ikke det er noe originalt eller interessant i Carneys tale. Kun folk som er flasket opp med på et svært fattig intellektuelt kosthold, vil mene at dette var velsmakende eller næringsrikt. Vi er mange som i lang tid har sagt det han sa, men vi ble latterliggjort som radikale og ekstreme venstrevridde av de folkene jeg nevnte over, som ikke ville se den ubehagelige virkeligheten i øynene, men heller delegitimere og stilne de som prøvde å peke på den virkeligheten.
Anton Jäger
Belgisk idéhistoriker og forfatter av boka «Hyperpolitikk»
1) På 1990-tallet, da den felles fienden – Sovjetunionen – forsvant, framsto «Vesten» allerede som en døende stjerne: Den lyste stadig sterkere før den begynte å implodere på 2010-tallet. Som vanlig har europeerne vist seg å være langt mer knyttet til dets spøkelse enn amerikanerne selv. Og som terapeuter vet, kan det være veldig vanskelig for en partner å forlate et voldelig forhold. Men Vestens oppløsning er et strålende eksempel på Freuds poeng om at det kun er kriser som gir oss reelle muligheter. Det virker som om europeiske ledere nå er fullt klar over dette. Men om de klarer å mobilisere mer enn utslitt retorikk om «strategisk uavhengighet», gjenstår å se.
«Som terapeuter vet, kan det være veldig vanskelig å forlate et destruktivt forhold.»
— Anton Jäger
2) Vi lever i en post-hyklersk tid, på både godt og vondt. Stormakter føler ikke lenger behov for å forhandle eller respektere normene de selv har pålagt seg; under overflata kan vi nå skimte maktas rå anatomi. Fordelen er at det gjør det implisitte eksplisitt. Likevel er det også enormt farlig, fordi det har fjernet en rekke skrupler som tidligere regulerte hegemonisk atferd: Selv i 2003 lot Blair og Bush som om invasjonen [av Irak] var i folkerettens ånd, ikke i direkte strid mot den. Naken maktpolitikk er nettopp naken: synlig, men også sårbar.
Åsa Lindeborg
Svensk historiker, kulturredaktør og forfatter
1) Med Donald Trump har USA fått en president som sier det som det er. Grisen er ikke lenger sminket. Men dette bruddet kommer ikke til å vare særlig lenge, siden de vestlige lederne knytter det mer til personen Trump enn til staten USA. Det kommer til å bli et dyrekjøpt feilsteg.
«Dette bruddet kommer ikke til å vare særlig lenge.»
— Åsa Lindeborg
2) Det er svært fascinerende å se hvordan den liberale eliten plutselig snakker om at USA er et imperialistisk land, at de bare tenker på seg selv, at økonomien deres er på vei ned og så videre. Dette har venstresida sagt i årtier. Spørsmålet er: Om «vi» har kjent til denne falskheten, hvorfor har «vi» da latt dette gå så langt? Er ikke det veldig uansvarlig? Altså: Hvem er mest falsk?
Aaron Bastani
Britisk kommentator og programleder i Novara Media
1) Dette skjer på overtid, og tre forhold har virkelig endret kalkylene: Grønland og en trussel mot et Nato-medlem, sammenbruddet mer generelt i Nato og Trumps tilbaketrekking av støtte til Ukraina. Jeg tror folk var villig til å overse ham lenge, men disse tre sakene ble dråpene som fikk begeret til å renne over. Nå fins det en erkjennelse blant europeerne og kanadierne om at dette er permanent. Som en fransk minister sa for noen år siden: Vi kan ikke basere vår sikkerhetspolitikk på hva vippestatvelgere i Wisconsin mener hvert fjerde år. Og det er helt riktig.
«Dette var ikke I Have a Dream. Det er innholdet som gjør Mark Carneys tale så viktig.»
— Aaron Bastani
2) Jeg mener at det er den viktigste talen som har blitt holdt av en engelskspråklig politiker dette århundret. Talen var ikke viktig i den forstand at den var bevegende eller retorisk kraftfull. Dette var ikke «I Have a Dream». Det er innholdet som gjør Carneys tale så viktig, fordi han anerkjenner behovet for mellomstore makter å jobbe sammen i en ny, multipolar verden. Trump ser åpenbart på verden som bestående av tre «topprovdyr», Kina, Russland og USA, med hver sin innflytelsessfære, mens Carney mener vi trenger en fjerde verdensmakt. Dette er første gang en leder fra et stort G7-land har eksplisitt anerkjent en multipolar, post-amerikansk verden.
Katie Stallard
Utenriksredaktør i den britiske avisa The New Statesman
1) Som Maya Angelou sa det: Når noen viser deg hvem de er, tro dem første gang. Trumps forakt for Europa kunne ikke vært mer tydelig. Kanskje han nå går tilbake på sine umiddelbare trusler mot Grønland, men vi kan trygt anta at nye krav og trusler vil komme i månedene og årene framover. Lærdommen Europa raskt må trekke er, dessverre, at vi ikke lenger kan stole på at Washington vil forsvare kontinentet, og at vi må ta sikkerheten i egne hender.
«Vi kan trygt anta at nye krav og trusler vil komme.»
— Katie Stallard
2) Det er sant at den «internasjonale regelbaserte ordenen» alltid har vært delvis fiksjon. Men i det minste har den hatt en nominell verdi, som et felles sett av prinsipper gjennom mesteparten av et århundre, selv om den har vært høyst ufullkommen. En av USAs store styrker ble da antatt å være landets allianser. Trump vraker alt det og forfølger en «nullsum-aleinegang». Det er fristende å se på ham som et avvik og at en mer moderat administrasjon kommer tilbake til makta, men det kan vi ikke ta for gitt. Carney pekte på at nostalgi ikke er en strategi. Håp er heller ikke det.
Rune Lykkeberg
Sjefredaktør i den danske avisa Information
1) Det som har vært klart lenge, men blitt fortrengt, er nå så åpenbart at ingen lenger kan fortrenge det: Europa må frigjøre seg fra USA. Vår avhengighet er blitt til underkastelse. På den ene siden har du Mark Carney, som mener at vi må gå en ny vei. På den andre siden har du Nato-sjef Mark Rutte, symbolet på den ekstremt pinlige underkastelsen og ydmykelsen. Når vi ser på Mark Rutte, er det lett å forakte ham som person. Men han er ikonet for vår alles medvirkning i underkastelsen overfor USA. Vi er nå her hvor vi ikke lenger kan fortrenge at vi må bli fri. Samtidig ser vi hvor vanskelig det er å bli fri. Og hvis Norge vil være med i denne frihetskampen, så foregår den i Europa.
«Det noe litt komisk over at venstresida står og klapper for en mann som representerer alt det de var enige om å være imot.»
— Rune Lykkeberg
2) Mark Carney jobbet for Goldman Sachs og har vært sentralbanksjef i Storbritannia og Canada. Han representerte troa på at du kan bruke nyliberalismen i en progressiv retning. Og det er den posisjonen han nå revitaliserer. Derfor er det noe litt komisk over at venstresida står og klapper for en mann som står for alt det venstresida var enige om å være imot for ti år siden. Det er interessant at Carney i Davos kommer med et selvoppgjør og sier at vi må innrømme at globaliseringen ikke innfridde sine løfter. Men jeg vil også si at det nesten ville vært vanvittig om han ikke kunne si det. Det er ikke noen stor konklusjon – det er et nødvendig premiss.
Lily Lynch
Amerikansk utenrikskommentator basert i Europa
1) På sin sedvanlige vulgære måte har Trump blottlagt den sanne naturen i forholdet mellom USA og Europa etter andre verdenskrig. Europa har blitt holdt i en USA-indusert dvale, hindret i å utvikle evnen til å handle selvstendig overfor Washington. Nato handlet like mye om å holde europeerne nede som om å holde russerne ute. I atlantistenes øyne har europeerne alltid aktivt valgt dette forholdet, en illusjon som er blitt opprettholdt gjennom propaganda og tung sensur av kontroll av debatten, der Nato-kritikk ble stigmatisert som prorussisk. Dette var effektivt i mange år – helt til det ikke lenger var det. Det vi ser nå, er oppvåkningen fra en flere tiår lang felles politisk illusjon.
«Det vi ser nå, er oppvåkningen fra en flere tiår lang felles politisk illusjon.»
— Lily Lynch
2) Jeg satte pris på at Carney snakket til oss som voksne. Den internasjonale regelbaserte ordenen hadde vinnere og tapere, som ethvert annet system. Men jeg mener Carney også forsøker å redde den ved å si at den var en god ting, bare at den ikke gjaldt alle like mye. Jeg tror en bedre måte å forstå den på er som et system av global apartheid, med to nivåer av rettferdighet avhengig av om du kom fra et relativt velstående, vestlig alliert land eller ikke. Før hadde den transatlantiske politiske eliten ingen problemer med slikt. Og jeg tror politiske ledere sjelden tar så drastiske skritt for å bryte med tiår lange konvensjoner med mindre det truer deres egne interesser. Kanskje denne erfaringen vil gi europeiske eliter en følelse av den sanne apartheid-naturen i systemet de har opprettholdt, og inspirere dem til å kjempe for en mer egalitær orden.
